■ I juni 2019 gikk fiskeri- og sjømatminister Harald T. Nesvik offentlig ut med å foreslå å innlemme hele Finnmark i rettighetsområdet for kongekrabbe. Forslaget gikk ut på at fartøy fra hele Finnmark som oppfyller vilkårene for å delta, skal få fiske kongekrabbe i det kvoteregulerte området øst for 26 grader øst.

■ Forslaget fra fiskeriministeren ble mottatt med begeistring og store forventninger; endelig så fiskere i vest en mulighet for å kunne delta i det kvoteregulerte krabbefisket. Som en følge av denne lovnaden fra fiskeriministeren, var det fiskere fra vestfylket som så seg nødt til å flytte østover, som valgte å utsette dette i påvente av overnevnte forslag.

■ Skuffelsen var desto større da fiskeri- og sjømatminister Harald T. Nesvik offentliggjorde at Regjeringen ikke endrer deltakelsen i kongekrabbeforvaltningen i 2020. I pressemeldingen grunngir fiskeriministeren beslutningen med at det ut fra tilbakemeldingene i høringsrunden høsten 2019 at Regjeringen må vurdere konsekvensen av en eventuell endring av deltakingen i dette fisket.

■ Stortingsrepresentant Bengt Rune Strifeldt, FrP, gikk dagen etter ut i media og sa følgende: «Dette er en svært skuffende avgjørelse og vitner om en Regjering med beslutningsvegring. Konsekvensene for kongekrabbenæringen har vært utredet siden 2016 og forholdene burde være godt kjent allerede.»

■ Min umiddelbare reaksjon er at man holder næringa, kommunene i vest, politikere og alle i Vest-Finnmark som er opptatt av fiskenæringa, for narr. Det har vært utallige høringsrunder og lovnader om innlemmelse i det kvoteregulerte kongekrabbefiske, uten at noe har skjedd med «Rest-Finnmark», bortsett fra da Måsøy kommune ble innlemmet i januar 2017.

■ På Måsøy kommune sin side kan man blant annet lese følgende om denne gladsaken for kommunen:  «Da har endelig Måsøy kommune blitt innlemmet i kongekrabbe fisket, det har vært en lang og seig kamp med mange involverte. Det skal også sies at Måsøy har ikke klart dette alene, så vi skal være takknemlig overfor de krefter i Vest-Finnmark som har stått skulder ved skulder med oss. Så vi i Måsøy har all anledning til å feire, men samtidig føler vi med resten i Vest-Finnmark som ikke ble innlemmet i det kommersielle krabbefiske.»

■ Da er det betimelig å konstatere at formannskapet i Måsøy kommune var negative til å innlemme resten av kommunene i Vest-Finnmark i denne omgang. Og Måsøy kommune er ikke alene. Høringssvarene fra øst var alle negative, bortsett fra næringens egne organisasjoner.

■ Regjeringens beslutning om å vurdere konsekvensen om en endring av deltakere i dette fisket, mener jeg er syltynn. I det ligger en forståelse og en konsekvens for de fiskere som allerede er en del av dette fisket, med et inntektstap på x-antall kroner. Utfra høringssvar, kvotetildeling i 2019 og debattene rundt problematikken kan det dreie seg om et inntektstap mellom 20- til maks 70 000 kr. Det er vel å leve med da vi vet at en hel kongekrabbekvote i 2019 utgjorde nesten en halv million kroner? Eller er man redd for en overbeskatning av arten? Da burde myndighetene i større grad tatt på alvor den kriminaliteten som har pågått innenfor næringa over mange år, noe både Sjømat-Norge og Fiskeridepartementet har påpekt i lang tid.

■ Konsekvensene for kommunene Hammerfest, Alta, Loppa og Hasvik er langt alvorligere. Nedgangen på antall merkeregistrerte fartøy er nærmest blitt halvert de siste 10 årene. Betyr ikke dette noe for sittende regjering eller for de av dere som enten gjennom politikk eller næring, gjør alt for å hindre oss i å bli innlemmet i det kvoteregulerte kongekrabbefisket?

■ Vi har alle hørt om «kvoteflyktninger» der fiskere og fiskefartøy har registrert flytting til det kvoteregulerte området. Dette er noe som vil eskalere ytterligere, tror jeg, og med det de alvorlige konsekvensene dette vil få for allerede sårbare kyst- og fjordområder i vest.

Skrevet av,

Grete Svendsen, medlem i formannskap- og kommunestyret i Hammerfest kommune for Arbeiderpartiet.

Debatt

Du kan nå skrive og sende til oss leserinnlegg direkte fra vår nettside Hammerfestingen.no/debatt, men du kan selvsagt fortsatt sende til post@hammerfestingen.no. Legg gjerne ved et bilde.

Husk at innlegget kan ikke være lengre enn 3000 tegn inkludert mellomrom.  Vi forbeholder oss også retten til å redigere innlegg.

■ Situasjonen er den samme, som for bonden. Ny skurtresker i den samme åkeren gir ikke mer lønnsomhet, bare nye kostnader. Sånn er det også i den blåe åkeren. Nye investeringer til mer effektivitet i fiskeflåten gir ikke mer fangst. I den blåe åker fins der ingen nye fiskefelt eller uutnyttede fiskeslag. Den samlete lønnsomhet i den samlete norske fiskeflåte blir ikke større, men mindre..

■ En kornbonde får ikke bedre økonomi hvis han bytter ut en fullt brukbar skurtresker med en ny og dyrere maskin. Nei, han får heller dårligere økonomi fordi åkeren han har er den samme, den har ikke blitt større.

■ Nyinvesteringen ville kanskje gitt bedre økonomi hvis staten eksproprierte naboens åker og gav den gratis til den investeringslystne bonden. Men for naboen ville det blitt en tragedie. Det var dette som skjedde da båtkvotesystemet ble innført i fiskeriene. ‘Hva er så en båtkvote? Det er i utgangspunktet forbudt å ha fiske som næring. De som likevel driver et yrkesfiske har fått en individuell dispensasjon til å fiske et visst antall tonn.

■ Retten til en fiskekvote er ikke noe en fisker eier, og som han kan skalte og valte med slik han vil. Situasjonen er nå den at økt satsing på større fiskebåter og mer effektive fangstredskaper, som automatiske lineegnesystemer, flere tråltimer, not- og snurrevadtrål, ikke har økt den samlete norske fangsten, men bare de samlete norske kostnadene.

■ Konsekvensen er at næringsvirksomhet og bosetting på kysten og inne ved fjordene utsettes for en ødeleggende sentralisering.

■ Dette kan bare endres ved at kostnadene i fiskeflåten reduseres radikalt. Der finnes ikke flere fiskefelt eller fiskeslag, som er uutnyttet og som kan bidra til økt fangst. Det er som for bonden, som mangler en større åker, for å få lønnsomhet med en ny og kostbar skurtresker.

■ Det nytter ikke å bygge flere store og kostbare fiskebåter. Det bedrer ikke den totale lønnsomhet.

■ Kostnadsøkningen i fiskeflåten har ført til et press på for flere statlige ordninger, som skyver fiskere og kystfiskebåter ut av næringen.  Båtkvotesystemet skulle sikre at det ble samsvar mellom fiskebestandene og den samlete fangstkapasitet hos de norske fiskebåtene.

■ Det motsatte skjedde. Fangstkapasiteten økte kraftig.  Årsaken til det er at lengden på fiskebåten bestemmer hvor mange tonn av den totale norske fiskekvote en fiskebåtreder skal få lov å fiske.

■ Det førte til et investeringskappløp i den største fiskeflåten. Motivet var å sikre seg en størst mulig andel av den årlige totale norske fiskekvote. Fiskefartøyer ble ombygd, forlenget og nybygd og de ble tildelt økte fisketillatelser i samsvar med størrelsen på fiskebåten. Et system skreddersydd for de kapitalsterke fiskebåtrederiene med nærmest en ubegrenset tilgang til penger.

■ Man tar altså kvoter, dvs fiskerettigheter fra fiskere med små båter (kystfiskerne) og gir til de store båtene.

■ Dette systemet er nå så langt gjennomført at neste generasjon unge fiskere har liten mulighet til å starte et yrkesaktivt liv som yrkesfisker på egen kystfiskebåt.

■ Nå har den sittende regjering lagt frem en ny stortingsmelding om et nytt kvotesystem. Regjeringen har kalt meldingen for «Et kvotesystem for økt verdiskapning». Det er dette som kalles kvotemeldinga. Regjeringen vil legge til rette for mer effektivitet. Virkemidlene skal være de samme som før, men litt mer forsterket.

■ Situasjonen er den samme, som for bonden. Ny skurtresker i den samme åkeren gir ikke mer lønnsomhet, bare nye kostnader. Sånn er det også i den blåe åkeren.

■ Nye investeringer til mer effektivitet i fiskeflåten gir ikke mer fangst. I den blåe åker fins der ingen nye fiskefelt eller uutnyttede fiskeslag. Den samlete lønnsomhet i den samlete norske fiskeflåte blir ikke større, men mindre.

Skrevet av,

Arne Pedersen,

styreleder Norges Kystfiskarlag

Debatt

Du kan nå skrive og sende til oss leserinnlegg direkte fra vår nettside Hammerfestingen.no/debatt, men du kan selvsagt fortsatt sende til post@hammerfestingen.no. Legg gjerne ved et bilde.

Husk at innlegget kan ikke være lengre enn 3000 tegn inkludert mellomrom.  Vi forbeholder oss også retten til å redigere innlegg.

Virksomhetsleder Pål Mansika bor like ved krysset i Rypefjord hvor to biler kolliderte forrige torsdag, og legger ikke skjul på at dette er en ulykke som flere har fryktet skulle skje.

 

---

BJØRN EGIL JAKOBSEN
bej@hammerfestingen.no

---

– Vi har vel alle fryktet at en kollisjon kom til å skje. Det har jo for så vidt vært flere uhell i krysset tidligere, sier virksomhetsleder Pål Mansika hos vei og verksted.

– Stort sett har det dreid seg om knuste lykteglass, små bulker og sånt, fortsetter han.

Vil ha på plass tiltak

Avisa Hammerfestingen fulgte opp politiet etter ulykken, og seksjonssjef Asgeir Aule bekreftet at politiet blant annet ser på om sikten i krysset Mellomveien/Fjordaveien kan ha medvirket til ulykken.

Seksjonsleder Asgeir Aule sier at politiet også er i kontakt med Hammerfest kommune og Statens vegvesen for å få på plass tiltak som sikrer bedre siktlinje.

– Det er jo klart man får seg en vekker. Er nok flere som har fått det, medgir virksomhetslederen.

– Ikke snø i kryss

Mandag har kommunalemaskiner vært i sving for å rydde kryss, hvor man tidligere i vinter har lagret snø.

– Vi skal ikke legge snø i kryssene, men når snøen laver ned har maskinførerne det hektisk. Vi har også nye maskinførere, og man har kanskje ikke vært like flink til å kommunisere dette til dem, medgir virksomhetsleder Pål Mansika.

I tillegg peker han på at også noen private eiere av små hjullastere, traktorer og ATV-er, som brøyter i sine nabolag, gjerne heller ikke tenker på hvor de dumper snøen.

– Vil heller lære dem

– Vi ser at også dette er et økende problem, og må nok ha fokus på det så vi slipper å gå i krig med dem. For vi vil heller lære dem hvor de kan legge snøen, sier Pål Mansika til lokalavisa Hammerfestingen.

Når det gjelder ulykkeskrysset Mellomveien/Fjordaveien, hvor han selv kjører ofte, er han klar på at man må langt inn i krysset før man ser om det er fribane.

– Det skal derfor ikke mye til før det smeller. Løsningen må bli parkeringforbudt og det må settes opp speil. De som bor der kan parkere på eiendommen, fastslår virksomhetsleder Pål Mansika på vei og verksted hos Hammerfest kommune.

Byens brannsjef har selv kollidert i ulykkeskrysset

Ulykken i Rypefjord, hvor politiet etterforsker om dårlig siktlinje var en medvirkende årsak, har engasjert mange.

 

---

BJØRN EGIL JAKOBSEN
bej@hammerfestingen.no

---

Brannsjef Arne Myrseth skriver i kommentarfeltet til avisa Hammerfestingen at han selv har opplevd kollisjon i det samme krysset, og at bilen hans ble totalvrak.

– Alle slapp unna fysiske skader, skriver brannsjefen, men legger ikke skjul på at han enda kjenner på følelsen når han kommer til krysset.

– Holdt på å kollidere dagen før

– Jeg holdt på å kollidere i samme kryss dagen før fordi den som kom ut fra Mellomveien sikkert ikke så meg. Sto på bremsa og det gikk bra, skriver Linda Okstad.

Hun peker også på gangfeltet ved NAV-bygget som uoversiktlig og farlig på grunn av parkerte biler, og er ikke alene om det.

– Med hjertet i halsen

For flere har engasjert seg og kommet med innspill hvor snø, skilt og parkerte biler hindrer god siktlinje i flere kryss.

Krysset ved HO Motor ble tidlig nevnt, blant annet av politiet og  Tanja Nilsen skriver at hun daglig kjører ut på riksvei 94 med hjertet i halsen på grunn av sikten.

Selv tok bedriften HO Motor kort tid etter at avisa Hammerfestingen var ute på nett et privat initiativ og ryddet bort en del av snøen helt inn til Rv. 94, og sikten ble noe bedre.

– Brøyting og parkerte biler

Andre kryss som trekkes fram er Skytterveien/Øvreveien, hvor det ofte skal være dårlig brøytet ut i kantene og biler står parkert.

– Jeg har sett mange ulykker og nestenulykker her, skriver Synnøve O. Johnsen i kommentarfeltet.

– Alle kryss fra Prærienkrysset-Forsøl, og nedover, burde vært ryddet for snø. Snøen blir dumpa i kryssan overalt. Det er jo idioti, skriver Monica Nystad.

– Livsfarlig for skolebarn

– Krysset Finnmarksveien-Tromsveien ved Fuglenes skole blir dynget med snø, veien blir smalere og sikten dårligere. Farlig for bilister og livsfarlig for skolebarn, skriver Thomas Kristiansen.

– Krysset til Hammerfest Staller er skummelt når du kommer forbi Røde Kors og mot Prærien. Brøyteskavler er høye så man må stoppe nesten helt opp der, påpeker Stig Martin Holmgren i kommentarfeltet.

– Rundveien/Fjordaveien

– Se flyplasskrysset og krysset ved gamle Joker. Det er utrolig at det ikke skjer flere ulykker, skriver Tommy Berg.

Nina Soløy peker på krysset etter bakken hvor Rundveien møter Fjordaveien og Annette Beate Buskum på fotgjengerfeltet ved elva innerst i Rypefjord, som ofte blir brukt som snødeponi.

Anett Aksberg trekker i likhet med Nina Soløy inn veien ned fra Rypefjord sykehjem. Spesielt når det er såpeglatt i bakken.

– Kryss på Fuglenesveien

Hun trekker også fram gangfeltet ved Ole Olsensplass, gangfeltet ved Nav, og krysset Kvaløygata/Fuglenesveien (ved Cirkle K), som uoversiktlige.

– Strømsneskrysset er også farlig. Det nye skiltet er stor og klarer å skjule både biler og lastebiler, skriver Kenneth Renè Karlsen på Hammerfestingens Facebookside.

– Flere kryss etter riksvei 94 trenger å få lavere brøytekanter og bredere utkjøring. Bare flaks at det ikke har skjedd flere ulykker,  skriver Hanne Bornø i kommentarfeltet på Facebooksida til avisa.

Etter mange måneder med arbeid, og flere utsatte åpningsdatoer, er den nye kiosken i Idrettsveien endelig klar for åpning. – Vi er veldig gira, sier kioskeier Marianne S. Myrland Heydari.

 

---

LINN MARIT HERMANSEN
linn@hammerfestingen.no

---

Fremdeles er det noen ting som må på plass, men onsdag 29. januar lover Myrland Heydari at kiosken skal være klar for åpning.

– Vi venter fortsatt på ovn og brusskap, men vi satser på å ha mest mulig på plass til da, sier hun.

Navnekonkurranse

Sammen med de andre eierne i bedriften startet hun prosjektet våren 2019. Den nye kiosken er ikke en del av en kjede, og akkurat dette tror Myrland Heydari at blir veldig befriende.

– Dette er helt uprofilert, og det er fint. Da kan vi bestemme alt selv, sier hun.

Hun har planene klare for åpningsdagen. Kundene skal bli ønsket velkommen med både rød løper, ballonger og flagg.

– Det blir kake og velkomstdrikke, også blir det noen gode åpningstilbud, forteller Myrland Heydari.

Kiosken har fortsatt ikke fått et navn, og planen er at kundene selv skal få være med på å bestemme dette.

– På åpningsdagen arrangerer vi navnekonkurranse. Vi har prøvd å finne ut hva det het her før, men ingenting av det vi fant følte vi passet. Foreløpig heter vi bare «Gammelkiosken», sier hun.

Lunsjtilbud

Hun har mange planer framover, og hun håper også på å kunne være med å konkurrere om lunsjkundene.

– Vi kommer til å få et godt lunsjtilbud etter hvert. Blant annet skal vi ha baguetter hvor kundene selv får bestemme hva de skal ha på, forklarer Myrland Heydari.

Hun håper både gamle og nye kunder tar turen innom kiosken.

– Dette blir gøy, sier Myrland Heydari.

Designet alt selv

Myrland Heydari har selv vært med på å designe hvordan alt skal se ut. Da det var Narvesen-kiosk var spillautomatene noe av det første man så når man kom inn i lokalet. Dette har hun nå endret på.

– Vi har flyttet det inn der det var lager før, så det blir litt mer avskjermet. Jeg tror det blir bra, sier hun.

Savnet butikk

Mens de har jobbet med å få alt på plass er det flere som har stukket hodet inn for å se hva som skjer.

– Folk er nysgjerrige, og jeg tror det er mange som gleder seg til vi åpner. Jeg har ikke hatt mange trilleturer med datteren min Ella hvor jeg ikke har blitt stoppet opp av folk som forteller meg at de savner kiosken. Så vi må jo ha gjort noe riktig da vi var Narvesen, forteller Myrland Heydari til avisa Hammerfestingen.

– Vi har ventet

Nå skal de siste dagene før åpning brukes på å få på plass siste rest.

– Vi skal blant annet teste ut all maten, også får vi en gjeng unger innom skal få teste milkshaken. Jeg tipper det blir så mye milkshakedrikking at det blir litt magesmerter, humrer hun.

Hun er også opptatt av at om det er noe kundene ønsker, så skal hun prøve å få ordnet det.

– Fordelen er jo at vi er selvstendig, så det er ingen som forteller hva vi må ha og ikke ha i sortementet, sier Myrland Heydari.

Mens avisa Hammerfestingen står utenfor kiosken og snakker med Myrland Heydari går Jorunn Bratlie forbi og spør når det er åpning.

– Vi har ventet, sier hun smilende.

Rektor ved Akkarfjord skole, Christine Witt, fortviler over de nye båtrutene som hindrer skolens elever i å bygge nettverk med jevnaldrede i Hammerfest.

 

---

LINN MARIT HERMANSEN
linn@hammerfestingen.no

---

Tidligere har elever fra Akkarfjord skole reist inn til byen hver onsdag som en del av en besøksordning med Baksalen skole. Med de nye rutene har de vært nødt til å endre dag til torsdager, og dette er ikke Witt fornøyd med.

– Det blir en veldig kort dag, og elevene vil ikke få det samme utbyttet. Vi reiser 09.30, og tar båten tilbake klokken 14.00, sier rektoren.

Ønsker nettverksbygging

Målet med besøksordningen er at skoleungene skal få sosialisere seg.

– Vi ønsker at elevene skal ha mulighet til å skape sitt eget nettverk i byen. De må jo dit for å gå på videregående etter hvert, og da er det fint om de allerede kjenner noen, sier Witt.

Nå passer det altså ikke å reise på onsdager mer.

– Jeg føler ikke vi får det samme utbyttet mer. Slik det er nå, så må vi ta båten tilbake klokken 16.20 hvis vi skal reise på onsdager, og dette blir en altfor lang dag for elevene. Opprinnelig reiste vi fra Akkarfjord klokken 09.00, også dro vi hjem klokken 15.00, forklarer Witt.

Lange reiseruter

Skal de ha en så lang skoledag må disse timene gis tilbake i form av avspasering for både elever og lærere.

– Dette går ut over undervisningen, mener rektoren.

Også om Witt skal på rektormøte i Hammerfest er ikke båtrutene ideell.

– Da må jeg ta båten til Hasvik først, og det blir en veldig lang tur, sier hun.

Det samme gjelder hvis det skal komme fagfolk ut på hospitering hos skolen.

– De nye rutene har ødelagt for dette, sier Witt.

– Ble ikke hørt

Etter sommeren i 2019 ble to båtruter slått sammen.

– De slo sammen Hasvik-ruta og Sørøy-ruta. I desember kom det enda en endring som gjorde at båten fra Havøysund skulle komme hit på morgenen. Den ruten er helt ok, men dessverre er den ofte innstilt på grunn av været, sier Witt.

Det hun reagerer mest på er at hun føler de ikke hadde noe de skulle ha sagt på de nye endringene.

– Det var ikke noen skikkelig høring. Vi klagde veldig på det, men ble ikke hørt.

– Dårlig gjort

Hun tror at om disse rutene fortsetter å være gjeldende, så vil det ha en negativ innvirkning på sikt.

– Det er helt utrolig at de holder på slik. Sånn som det er nå, så vil færre folk ta båten. Det blir en negativ spiral, og dermed kan det ende med at det kuttes enda mer i rutene, sier Witt.

Hun mener det er dårlig gjort av fylkeskommunen, som er de som står bak båtrutene.

– Det er veldig dårlig gjort mot oss som bor i, og som prøver å holde liv i distriktene, sier Witt.

Påvirker ikke bare skolen

Rektoren mener rutene ikke bare påvirker skolen, men også resten av Akkarfjord, i tillegg til Havøysund.

– De som kommer fra Havøysund får jo en lengere reiserute, og i tillegg påvirker dette flere deler av bygda også sånn som for eksempel butikken, sier Witt.

Hun ønsker støtte fra Hammerfest kommune.

– Jeg skulle ønske at de ville følge mer opp.

Witt mener de gamle rutene var mer enn gode nok.

– Den ruten som var før var best. Slik det er nå påvirker det alle veldig. Om vi skal bruke båten som før, så må det være klokka 15.00, sier Witt.

– Det er trasig

Ordfører Marianne Sivertsen Næss synes det er trasig at skoleelevene mister muligheten til nettverksbygging i byen.

– Som ordfører er jeg opptatt av at hele den nye kommunen vår skal tas i bruk, og at de som bor i ytterdistriktene skal ha mulighet til å ta i bruk de tilbud som er i byen, samt knytte relasjoner til andre innbyggere i andre deler av kommunen.

Støtter rektor

Hun har allerede sendt inn klage til fylkeskommunen på de nye rutene.

– Jeg vil fortsette å jobbe opp mot fylkeskommunen, for å få endret på rutene slik at elevene igjen kan ha glede av å møte andre elever på sin alder. Tilbudet slik det var styrket det totale opplæringstilbudet for elevene i Akkarfjord.

Hun påpeker at hun støtter rektor Christine Witt fullt og helt.

– Jeg vil gjøre det jeg kan for å få endret på rutene, sier Næss.

Avisa Hammerfestingen har ikke lyktes å få en kommentar fra Troms og Finnmark fylkeskommune.

I februar er første kaia i Leirvika ferdig og basesjef Tom Eirik Lysmen Jakobsen håper de kan flytte inn allerede i april.

 

---

JONATHAN JÆGER
jonathan@hammerfestingen.no

---

Det begynner å ta seg til i Leirvika forteller ASCOs basesjef Tom Eirik Lysmen Jakobsen.

– Vi vurderer nå når vi tidligst mulig kan flytte inn. Vi er i utgangspunket i rute, og hvis alt går etter planen, kan vi flytte inn allerede i april, sier han.

Kun det «lille» igjen

Infrastrukturen er på plass i Leirvika. Vann og strøm er lagt i bakken og er klart.

– Det mest avanserte er ferdig. Nå mangler det bare å få asfalt, kaiene på plass og få flyttet utstyret over, sier han.

Tankanlegget blir ikke flyttet før til sommeren, da det ikke er hensiktsmessig å flytte det om vinteren.

– Det er ikke mye som gjenstår, men det lille som er igjen, det tar litt tid det også, sier Lysmen Jakobsen.

Han  tipper at hele området og begge kaiene er ferdig i juni/juli.

– I løpet av 2020 skal det også bygges nytt varebygg og kontorfasilitet, sier han.

Blir fullverdig base

Det er en optimisme blant de ansatte i ASCO, som gleder seg til å komme seg på plass i Leirvika.

– Det er klart at større areal, gir oss større muligheter til å kunne konkurrere på de større kontraktene, enn hva vi kan gjøre fra Fuglenes.  Som for eksemepel Johan Castberg. Det er selvfølgelig ikke gitt at vi får noe, men mulighetene er der, sier han.

Lysmen Jakobsen merker at markedet etterspør mer areal.

– Vi tror det er positivt at vi nå åpner et stort område i Leirvika. Det vil skjerpe konkurransen enda mer, og det er også markedet positiv til. Vi er ikke en fullverdig base på Fuglenes, det blir vi i Leirvika, sier han.

Til tross for minusgrader, var det mange som møtte opp i Frysa utenfor AKS for å delta på markeringen av kommunesammenslåinga. Haldis Olsen hadde kledd godt på seg for anledningen.

---

JONATHAN JÆGER
jonathan@hammerfestingen.no

---

Haldis Olsen synes det er bra at verden har forandret seg, og mener det er enklere tider i dag, enn det var da Sørøysund ble slått sammen med Hammerfest kommune.

– I dag har man jobbet mye lengre i forkant av sammenslåingen, for å få alt til å gå lettere for seg, sier hun. 

Olsen begynte i politikken i gamle Sørøysund kommune, og satt åtte år sammenhengende i kommunestyret, og har vært med alle periodene i Hammerfest kommune etter sammenslåingen. 

– Det er mer moderne tider i dag.I Sørøysund møtte formannskapet for å diskutere sammenslåingen, men det var ikke mange som møtte, humrer hun.

Vil bli annerledes

Olsen tror at Kvalsund vil nyte godt av sammenslåingen.

– Det blir litt annerledes med Kvalsund enn det var med Sørøysund. Kvalsund ligger på fastlandet, og etter hvert vil vi bli fri for tomter i Hammerfest, sier hun.

Men Olsen er også bekymret for hva som kommer til å skje dersom det blir satt opp bomstasjoner i Hammerfest.

– Hvis det kommer bomstasjoner, er det mange som må betale for å komme til sentrum. Det er dumt, sier hun.

Fellesskapet

Ordfører Marianne Sivertsen Næss forteller at sammenslåingen av Hammerfest og Kvalsund er en historisk begivenhet.

– Det er rundt fire år siden forberedelsene startet for fullt, og målet har vært klart fra første stund: Å bygge en robust og attraktiv bo- og næringskommune, sier hun.

Kommune betyr fellesskap, og Sivertsen Næss mener at fellesskap kjennetegner den nye kommunen.

– Her er vi øyfolk, byfolk, bønder, fiskere, nordmenn, samer, kvæner og mennesker med mange forskjellige nasjonaliteter fra hele verden. Det er nærmiljøet og lokalsamfunnet som er rammene for livene våre, sier hun.

– Historien skrives nå

Sivertsen Næss er den første ordføreren i den nye kommunen.

– Jeg er både ydmyk og fryktelig stolt. Hammerfest er en kommune med mennesker som står på, som bidrar og som skaper. Som bruker av sin tid tilgode for vårt mangfoldige fellesskap, sier hun.

Sivertsen Næss har likevel en oppfordring til alle i nykommunen.

– På mange måter er det nå det viktige arbeidet med å bygge en ny kommune starter. Vi må oppfatte oss som en kommune. Denne endringen vil naturligvis ta tid, men historien skrives mens vi lever den, sier hun. 

Blir en distriktkommune

Erling André Haneboe, Ina Charlene Johansen og Elias Holmgren fra ungdomsrådet, fikk også lov til å dele noen tanker om den nye kommunen.

– Ungdomsrådet i Hammerfest og Kvalsund møtte hverandre våren 2018. Vi jobbet sammen for å finne ut hvordan vi ønsket at det nye ungdomsrådet og den nye kommune skal være, sier Haneboe.

Ungdomrsådet forteller at det blir viktig å ta vare på distriktet. 

– Vi blir en distriktkommune og må tenke på alle i kommunen, og ikke bare på oss selv. Det skal bygges ny skole og barnehage i Kvalsund. Det er en sak vi synes er viktig. Vårt ønske for den nye kommunen er at veksten ikke bare skjer i byen, men overalt i kommunen, sier Haneboe.

Godt skoletilbud

Ungdomrsådet ønsker at barn og unges stemmer skal bli hørt, også i fremtiden.

– Det er tilrettelagt for at man skal få et godt liv i kommunen. Skoletilbudet er godt og mange bedrifter tar i mot lærlinger med åpne armer. Det trengs alltids flere, og det ser ut til at kommunestyret ønsker å prioritere dette, sier Haneboe.

Sendte tidskapsel

Også i Kvalsund trakk arrangementet som markerte sammenslåingen til storkommune, og sending av tidskapsel til 2045, mye folk på søndag.  

---

BJØRN EGIL JAKOBSEN
bej@hammerfestingen.no

---

Ordfører og ungdomsrådet holdt tale, skolekorpset Isbjørnan stilte med musikanter, kaffe og kaker, og bisto i nedpakkingen av tidskapselen.

Hammerfestfilmen, som er laget av Marthe Nyvoll med Bjørn Sundquist ble spilt på stor TV-skjerm.

– Skal bygges ilag

Ordfører Marianne Sivertsen Næss så i sin tale at det er fire år siden forberedelsene til sammenslåing startet, og at positive kommunestyrevedtak kom i begge kommunene våren 2016.

Til de frammøtte fra Kvalsund, men også mange fra Hammerfest som kom innover, var hun klar på at den nye kommunen skal bygges ilag.

– Rikt og mangfoldig fellesskap

– I nye Hammerfest kommune har vi et rikt og mangfoldig fellesskap. Et fellesskap av både øyfolk, byfolk, bønder, fiskere, nordmenn, samer, kvener og mennesker med mange forskjellige nasjonaliteter fra hele verden, sa ordfører Marianne Sivertsen Næss, og trakk også fram store og små fellesskap.

– Når vi nå skal bygge en ny kommune er det fint å se tilbake på vår felles historie, sa hun, og gikk både historisk til verks og så på nåtid.

– Større enn flere land

– Som ny kommune er vi nå rundt 11.500 innbyggere, og vi har et areal på nærmere 2.700 kvadratmeter. Vi har et større areal enn land som Luxembourg, Færøyene og Malta, sa hun, og trakk også fram at nye Hammerfest konkurrerer i norgestoppen innen både havbruk- og petroleumsnæringer. 

– Sammen skal vi være i front i utviklingen av nord, og i utviklingen av vår region, fastslo ordfører. 

Ane Hansen Masvik kom til finalen i norgesmesterskapet i resepsjonsfag, som første fra Finnmark. Målet hennes er å bli hoteldirektør. 

---

JONATHAN JÆGER
jonathan@hammerfestingen.no

---

Ane Hansen Masvik er førsteårslærling innen resepsjonsfaget, og er utplassert på Thon Hotel Hammerfest.

– Det er helt fantastisk. Jeg har aldri følt meg mer hjemme. Jeg kjenner at jeg er lagd for det hotellet, sier hun.

Hansen Masvik synes det er den perfekte arbeidsplassen for henne.

– Jeg blir veldig godt tatt vare på og har blitt godt lært opp av kollegaer og sjefer, sier hun. 

Første fra finnmark i NM 

Fredag var hun med i norgesmesterskapet i resepsjonsfag i Stavanger.

– Det er en konkurranse for resepsjonslærlinger. Først deltar man i fylkesmesterskapet, så er det 12 i semifinalen og 6 stykker i finalen i NM, sier hun.

Hansen Masvik er den første lærlingen fra Finnmark som er i finalen. 

– Det er veldig gøy å tenke på, sier hun. 

Ble satt ut av en feil 

Konkurransen bestod av en praktisk og en teorisk del. I den praktiske skulle de på forberede seg på forkant av konkurransen.

– Vi fikk utdelt en by vi skulle sette oss inn i, sjekke opp restauranter i forskjellige prisklasser, severdigheter, hvordan man kommer seg til de forskjellige stedene. Vi fikk København. Det blir nesten som en ekstrem ferieplanlegging, sier Hansen Masvik.

Det var de praktiske oppgavene hun likte best, selv om hun ble veldig nervøs.

– Jeg tror ikke kan huske sist jeg var så nervøs, men det var utrolig gøy. Jeg var sist ut i den praktiske oppgaven, og vi fikk vite at vi hadde en kasse med penger i resepsjonen, men da det var min tur hadde de glemt å legge kassen tilbake. Så da jeg plutselig ble ranet i resepsjonen, måtte jeg bare fortelle raneren at jeg ikke hadde kontanter. Vi ble nok begge litt satt ut, og vi lo godt av det etterpå, sier hun.

Gjestene er best

Masvik Hansen har gått ett år på service og samferdsel på Hammerfest videregående skole og ett år reiseliv i Alta.

– Målet mitt er å bli hotelldirektør. Hun som er direktør på hotellet jeg jobber i nå, startet også i resepsjonen. Det viser at målet mitt er realistisk, sier hun.

– Hva er det beste med å jobbe på hotell?

– Det må nok være folkene. Samt at det er mye forskjellig å gjøre. Jeg har det også veldig fint med kollegaene mine og ler veldig mye med de. Vi er som en liten familie på hotellet, sier hun.

Merker at hun har et mål

Caroline Krantz, er resepsjonssjef og Hansen Masviks faglige leder på hotellet.

– Hun er definitivt en veldig god kollega. Hun stiller opp om man trenger det. Jeg tror ikke jeg har hørt henne si nei en eneste gang. Hun er et ja-menneske,sier Krantz.

Hun synes det er morsomt at Hansen Mavik kom til finalen i NM, som første finnmarking noen sinne.

– Man må kunne veldig mye, for i konkurransen må man legge fra seg telefonen og man får ikke bruke hjelpemidler. Hun er veldig flink og ambisiøs. På jobb er hun villig til å lære og spør om ting og tang fordi hun ønsker å gjøre saker selv. Hun er veldig enkel å ha som lærling og jeg merker at hun har et mål med lærlingetiden, sier Krantz. 

Får gode referanser

Også direktøren selv, Johanna Lundquist, skryter av Hansen Masvik.

– Hun er proffesjonell og vil jobbe. Slike arbeidstakere vil man ha. Det er også bra for henne, for da kan man gi henne gode referanser. Det kommer nok til å bli lett for henne å få seg jobb i fremtiden, sier Lundquist.

Selv startet hun i resepsjonen da hun var 21 år.

– Det var veldig tilfeldig at jeg begynte å jobbe på hotell. Jeg hadde i alle fall ikke noe mål om å bli direktør. Man tenker at fordi man ikke har utdannelse, at det ikke er et oppnåelig mål, sier hun. 

– Bare å ta av seg hatten

Lundquist forteller at det i dag føles naturlig å være direktør.

– Det er på en måte mitt hotell. Skal du være på toppen, er det bra å ha vært på bunnen. Man får erfaring og opplever ulike situasjoner, som man tar med seg videre, sier hun.

– Så målet til Masvik Hansen om å bli direktør er realistisk?

– Ja, det er det. Det er en grunn til at hun kom til finalen i NM. De hun konkurrerte mot er veldig flinke, kommer fra store hotell og er eldre enn henne. Det er bare å ta av seg hatten for henne, for det er veldig bra jobbet å komme til finalen, sier Lundquist. 

30 prosent av lærlingene hos Gagama Elektro er jenter, og marked- og HMSK-sjef Inger Lise Svendsen legger ikke skjul på at dette er bevisst politikk i bedriften.

---

BJØRN EGIL JAKOBSEN
bej@hammerfestingen.no

---

– Når det kommer til inntak av lærlinger så er Equinor den desidert største lærebedriften, men etter dem følger Gagama Elektro, forteller oplæringskonsulent Runar Enoksen hos Hammerfest Flerfaglige opplæringskontor (HFO).

De var på plass i år igjen på utdanningsmessa som ble arrangert tirsdag i Isbjørnhallen, og hadde en populær stand som hadde mye besøk.

– Kult å få være lærling

Med seg på standen hadde de David Hjelde Pettersen som er rørleggerlærling hos Arctic Rør og Marita Pedersen som er elektrikerlærling hos Gagama Elektro.

– Det er kult å få være lærling hos Gagama, og jeg er ei jente som liker fysisk arbeid. Så denne jobben passer ypperlig for meg, smiler Marita Pedersen, som er glad for at Gagama Elektro har lagt tilrette for så mange unge som de gjør.

– Vi har 11 lærlinger hos Gagama

– Vi har 11 lærlinger hos Gagama Elektro, og lærlingene utgjør ca. 20 prosent av våre ansatte, forteller Inger Lise Svendsen, som er glad for at så mange jenter har åpnet øynene for det som har vært tradisjonelle mannfolkyrker.

– Det er en positiv trend vi ser. 30 prosent av lærlingene våre er jenter, forteller Inger Lise Svendsen, og legger til at man ser at det å ha god mix av kvinner og menn også er bra for arbeidsmiljøet i bedriften.

– Kult å få være lærling

– Barrierer bygger vi ned med å sosiale arrangement. Så det er ingenting i veien med å få inn flere jenter i slike yrker på samme måte som vi ser flere menn velge det som har vært tradisjonelle kvinneyrker i for eksempel helsevesenet, sier Inger Lise.

Opplæringskonsulent Runar Enoksen ser også at stadig flere jenter velger utradisjonelt.

– Vi ser det samme i industrimekanikerfaget også, sier han. 

Prosjektet Marin verdiskaping ser på muligheter og utfordringer for sjømatnæringen i Hammerfest, men tallene Kåre Tormod Nilsen viser fram bekrefter egentlig det de fleste har visst etter at Findus forsvant. 

---

BJØRN EGIL JAKOBSEN
bej@hammerfestingen.no

---

– Hammerfest får bare landet ti prosent av all fersk fisk som fanges  kystnært i Vest-Finnmark, forteller prosjektleder Kåre Tormod, og viser fram grafer som plasserer Hammerfest (6.057 tonn)  langt bak kommuner som Måsøy (30.220 t), Båtsfjord (27.546 t) og Nordkapp (23,813 t).

Ellers finner vi Hammerfest også bak Berlevåg, Karlsøy, Hasvik, Tromsø, Gamvik, Lenvik og Vardø, viser Kåre Tormods tall for fangstene fra feltene utenfor Vest-Finnmark som er for 2019 (fram til 7. desember). 

– Har stupt i Hammerfest

– Landing av ferskfisk i Hammerfest har stupt de siste årene, fastslår han.

Siden 2001 har Hammerfest mistet 103  fiskefartøy, og har i dag 66 fartøy. Til sammenligning har Hasvik 43 båter, Måsøy 102 og Nordkapp 210.  

– Nøkkelen for å øke fiskeleveranser/landinger til Hammerfest ligger i all hovedsak hos Lerøy, mener Kåre Tormod Nilsen. Altså bedriften som har overtatt anleggene i Rypefjord og Forsøl etter Røkkes Norway Seafood.

I 2019 landet bedriften 3.558 tonn i Forsøl og 1.613 tonn i Rypefjord.

– Leveres til andre steder

– Den totale mengden er 88.662 tonn, hvor av 66.099 tonn fersk, fortklarer Kåre Tormod, og viser til at om lag 91 prosent av det ferske råstoffet fanget utenfor Vest-Finnmark leveres til andre steder enn Hammerfest. 

Økte leveranser er altså knyttet til hva landindustrien/mottakene velger å gjøre, men han har også trukket  fram frossen-leveransene til Hammerfest Fryseterminal – som i alle fall bedrer situasjonen noe kvantummessig.

19.457 tonn frossen fisk

Dersom vi snakker om frossen fisk, fisk som landes på Hammerfest Fryseterminal ved Polarbase i Rypefjord og gjerne eksporteres ut av landet, blir Hammerfests «andel» fra fiskefeltene i Vest-Finnmark over 20 prosent.

Tall han har hentet ut per 27. desember i fjor, viser at det ble landet 19.457 tonn frossen fisk her i byen. 

Fram til samme tid tok fryseterminalen i Nordkapp mot 7.128 tonn. Til sammenligning tok Båtsfjord mot 50.584 tonn og Sør-Varanger 21.739 tonn frossen, men da snakker vi ikke bare om Vest-Finnmark. 

– Avklare deres strategier

– Fryseterminalen kan også utløse ringvirkninger. Det kan være viktig å avklare deres strategier og planer, sier prosjektlederen i prosjektet Marin verdiskaping i Hammerfest. 

Når det gjelder innkjøp som havbruksnæringen gjorde i Vest-Finnmark i 2017, viser tallene til prosjektlederen at nye Hammerfest kommer etter Alta, mens kommunene Hasvik, Loppa, Måsøy og Nordkapp ligger langt bak.

– Har potensiale for mer

– Her har Hammerfest potensiale for å kunne levere mye mer, mener avdelingsleder for næringsavdelingen hos Hammerfest kommune, Odd Charles Karlsen, som anbefaler lokale bedrifter til å sette seg inn i muligheter.

– Nye Hammerfest kommune er stor på oppdrett. Vi snakker 18 lokaliteter innenfor kommunegrensen, sier lederen for næringsavdelingen. 

Av disse har Cermaq Norway 11 lokaliteter, Grieg Seafood 4, NRS Farming 2 og Salmar Farming 1. 

Stein Arild Olaussen gleder seg til å opptre med showet «Fra Vidda til Las Vegas» 30. januar på AKS, og han lover god underholdning for hammerfestingene.

---

LINN MARIT HERMANSEN
linn@hammerfestingen.no

---

– Vi vet dere er godt vant, så vi skal ikke skuffe dere, sier Olaussen.

Sammen med Finn Arild Selnes og Tor Erling Korsnes spiller han rundt 100 forestillinger i året, og nå håper han på å fylle kulturhuset. 

– Det blir vel to helger i måneden med forestillinger. Denne runden blir det en tur til Kautokeino, Havøysund og Hammerfest, forklarer Olaussen.

«Arnt Hjalmar»

Olaussen er kanskje best kjent som revykarakteren «Arnt Hjalmar» som så sin opprinnelse i Honningsvågrevyen. Selnes er og kjent fra Honningsvågrevyen, og Olaussen tror det er bra for han å komme til Hammerfest.

– Han gleder seg til å komme nærmere sykehuset, som vel egentlig er hans andre hjem. Når han ikke er med oss på tur, så er han på sykehuset. Han skryter veldig av folkene der og jobben de gjør, så vi er vel alle litt spent på å se om han snakker sant, sier Olaussen.

Selnes har vært mye syk, og har vært mange runder innom Hammerfest sykehus.

– Det er en prestasjon av han å stå på scenen og trosse helseproblemer slik. Jeg beundrer han for det, sier Olaussen.

– Møt opp med surstoff

Han oppfordrer ansatte ved sykehuset til å møte opp på forestilling.

– Møt opp med surstoff, bare sånn i tilfelle, humrer Olaussen.

Det er et og et halvt år siden sist gjengen gjestet kulturhuset, og Olaussen forteller at de får spørsmål om det er den samme forestillingen nå som da.

– Showet er bygget opp rundt den samme malen, men det er en dynamisk forestilling som hele tiden er i endring. Vi ser hvis noe må endres på, så det forrandres hele tiden. Det blir rett og slett bare bedre og bedre, forklarer han, og legger til at forestillingen også endres litt ut fra hvor i landet de er.

50 år på scenen

Å reise rundt på denne måten og drive med revy tar mye tid.

– Den største jobben er vel egentlig å sette sammen det hele.

Selv har han holdt på med revy i 50 år nå.

– Første gang jeg sto på en scene var jeg 6 år gammel. Nå er jeg 56, sier Olaussen.

Han vokste opp i en revyfamilie, og har sånn sett fått revy inn med morsmelka.

– Jeg vokste opp i ei tid hvor fortellerkulturen var veldig fremtredende. Vi hadde ikke så mye TV og slikt, så vi hørte på onkler og tanter som fortalte spennende historier, sier Olaussen.

Givende tilbakemeldinger

Noe av det som driver han er de gode tilbakemeldingene fra publikum.

– En fortalte meg en gang at når jeg står å klapper meg på magen på scenen, så gjør det at han ikke føler seg flau over å ha stor mage selv, han sa han nesten ble litt stolt, forteller Olaussen.

Men det som har satt størst inntrykk hos han var ei som fortalte at hun slet psykisk.

– Hun fortalte meg at når hun hadde det tungt så pleide hun å se på Honningsvågrevyen, og da følte hun seg mye bedre, sier han.

– Ansemble i storform

Olaussen forteller at publikum kan vente seg et høyt nivå når det kommer til det musikalske.

– Vi har både dyktige sangere og musikere, også kommer humoren i tillegg. Folk kan forvente en og en halv time med fullt trykk. Man får trimma både lattermuskler og rockefoten. Det er et ansemble som er i storform, sier han.

Kaare Charles Johansen forteller at barndommen var en spennende tid med farefulle opplevelser med tyske soldater. Slik var det å vokse opp i Hammerfest før evakueringen.

---

JONATHAN JÆGER
jonathan@hammerfestingen.no

---

Kaare Charles Johansen ble født 23. april 1938 på Hammerfest sykehus. Å vokse opp i Hammerfest, tett på tyske soldater, førte til mange farefulle opplevelser.

– Jeg var under krigen bare en liten gutt. Faren min, Charles Johansen, hadde bygd et nytt hus på Fuglenes. Det stod ferdig i 1939 på tomta der Kleven er i dag. Det er faktisk samme grunnmuren som Kleven står på, sier Johansen. 

Huset hadde to etasjer i tillegg til en kjeller.

– Det jeg ikke visste, var at pappa holdt på med mye illegalt. Da han bygde huset hadde han fått tak i en sender som han hadde forbindelse med England på. Den murte han inn i pipa og satt ei vanlig sotluke foran og hang et bilde over, sier han. 

Mistet huset

Faren til Kaare jobbet på mentalsykehuset i Hammerfest.

– Vi kalte det for sinnsykeasylet. Det var over 100 pasienter og kapasiteten var sprengt. Da det ble fullt måtte de sende pasienter til Reitgjerdet i Trondheim. Det kom en politimann fra Tromsø, Gustav Karlsen, som sammen med pappa reiste til Trondheim med pasientene, sier han.

De kunne kun ta med seg to til tre pasienter omgangen, så det ble mange turer fram og tilbake.

– Det tok tre og en halv dag en vei, så han var borte en uke i slengen. En dag kom Gestapo inn i huset vårt og sa til mamma at de skulle ha huset og vi måtte flytte mens pappa var bortreist. De flyttet alle tingene våre inn i et hus på Molla. Da pappa kom hjem fikk han greie på hva som hadde skjedd. Huset han hadde bygd var ikke lengre hans. Så fikk han det litt vanskelig med seg selv, for han visste jo hva han hadde i pipa. Der var senderen, sier Johansen. 

– Gestapo er etter deg

Det var ingen trapp fra førsteetasjen til kjelleren i huset de hadde mistet. Faren sneik seg inn og så at senderen var der fremdeles. 

– Men det var midt på lyse dagen, så han turte ikke å ta den med. På kvelden tok han meg med og i huset hørte vi sang og musikk. Det bodde tyskere i begge etasjene. Vi sneik oss inn kjellerdøra, sier Johansen.

Faren holdt fingeren over munnen sin og signaliserte at de måtte være musestille.

– Han tok vekk bildet, åpnet sotluka og dro ned ledninger og senderen og puttet det i en veske. Da vi kom ut av huset, løftet han meg opp og bar meg på armen. Det husker jeg at jeg syntes var så rart, for jeg var fem år på dette tidspunktet, men jeg sa ingenting på det. Det må ha vært for å kamuflere vesken. Da vi kom til der Esso er i dag, ble vi stoppet av en mann som sa at pappa lå tynt an, for Gestapo var etter ham. Han advarte pappa og sa at om han hadde noe, måtte han kvitte seg med det nå. Og der hadde han jo senderen i veska, sier Johansen. 

Spilte klin kokos

Faren og Kaare gikk da ned til havet ved Esso.

– Ute i havet lå det to store steiner, men de er borte nå. Pappa drev med litt idrett, og tok et sleggekast og heiv hele veska på havet. Jeg mener å huske at den traff yttersiden av steinene. Så gikk vi hjem og dagen etterpå ble han hentet av Gestapo, sier Johansen.

De tok ham med til avhør, hvor Charles spilte dum og uskyldig.

– Han hadde den fordelen med at han jobbet med pasientene på asylet. Han spilte helt gæren. De trakk ut to negler på ham, men han kom seg opp og ristet det av seg. Og han lo mye. Til slutt jagde de ham ut, for mannen var jo klin kokos. Og det berget ham, sier han. 

Livsfarlig lek

Så var det et nytt liv som begynte på Molla. 

– I Fjellgata lå det to brakker. I den ene bodde menige soldater og i den andre bare befal. Utenfor trappen husker jeg det var en stor kasse. Vi var bare guttunger og nysgjerrige. Kjell Eriksen og jeg letta på et lokk og kassen var full av håndgranater. Vi visste ikke hva en granat var. Det var skaftgranater. Jeg lærte siden på befalskole og i spregningstjeneste hva det var, men vi surra kjegler og spilte med de, sier Johansen.

En løytnant så hva de holdt på med og kom løpende bort.

– Han hadde en diger pisk, og vi fikk av og til noen piskeslag, men det gikk bra likevel, sier han. 

Gjennom kalesjen 

I blåbærdalen hadde tyskerne stillinger hvor de drev med øvelser med bombekaster.

– Det er sånn man bare slipper granaten ned, også skytes den ut og sprenges ved anstøt. I disse hadde de ikke sprengstoff, da det bare var til øvelse. En granat gikk likevel gjennom kalesjen på vogna som broren min lå i. Han ble ikke skadd, men den gikk rett over hodet på ham, sier Johansen.

«Hast du bon-bon?»

Middagsmat var et problem, selv om de hadde stor tilgang på fisk.

– Man gikk jo lei det og. Fisken fikk vi på fiskesamvirkerlaget på Fuglenes. Men i de tyske brakkene i Fjellgata, der fikk vi sjokolade og sukkertøy. Vi lærte oss å si «hast du bon-bon?» når vi ville ha sukkertøy. I den ene brakka var det en som vi ble fortrolig med. Vi kalte han for onkel Hans, sier Johansen.

Kjell Eriksen og han var mye sammen med ham, og en dag gikk de inn på rommet hans.

– Han sto å barberte seg med kost og krem. Jeg ble forfær da jeg så det hvite ansiktet. Han pekte bort på senga og vi satt oss ned der. Men vi så oss rundt hele tiden og var redd for at han skulle gå fra oss. Så tok han vaskevannsfatet og skulle hive såpevannet ut. Han gikk ut på trappa også hørte vi en suselyd. Kjell og jeg stod bak ham, og plutselig kom det en granat. Den traff ham rett i hodet. Jeg ble full av blod og livredd. Han ble drept av deres egen øvelsesgranat. Det var tilfeldig og forferdelig. Jeg husker det som om det var i går, det sitter i en, sier han. 

Stjal brød

I hjemmet til Kaare hadde de ikke brød. Men faren hadde tatt med en boks hjem fra asylet.

– Det var tyskerne som styrte asylet. Der hadde de brød i hermetikkbokser. De kunne man skrelle opp på vanlig måte og det var antagelig seks eller syv skiver i en boks, sier Johansen.

Selv hadde han sett at tyskerne i brakka i gata over, også hadde slike bokser.

– Jeg løp opp og røsket til meg noen. Man kunne jo bli satt i fengsel for mindre, sier han. 

Slo til med piasavakosten

I tiden før evakueringen fikk Kaare en bror.

– Han er født i januar og dette var i mai, så han var ikke mange måneder gammel. I og med at han var så liten, måtte mamma ha hushjelp. Hun ble etterhvert forelsket i en tysk offiser. Og akkurat det hatet mamma, sier Johansen.

Offiseren kom stadig å spurte etter hushjelpen.

– En dag kom han, og mamma sa at hun ikke var inne, men han trodde ikke på henne. Han prøvde å presse døren opp og satte foten sin i mellom. Mamma sto på andre siden og holdt i mot, men han var mye sterke enn henne. Så oppdaget hun en piasavakost som hun tok, og med det samme døren gikk opp, kjørte hun den opp og rett i trynet på ham. Han gikk rett i bakken og ble så forfær at mamma rakk å lukke og låse døren, sier han. 

To skudd

Kaare og søsteren kunne høre offiseren banne i sinne på yttersiden.

– Vi ble alle sammen veldig redde. Men så begynte han å gå. Søstra mi og jeg løp til vinduet for å se om vi så ham og da smalt det. Han dro fram en pistol og skjøt to skudd over hodet på oss. Ingen ble truffet og jeg tror ikke han hadde hensikt for å drepe, bare for å skremme, sier Johansen.

Det gikk heldigvis bra med de, men det ene skuddet hadde truffet kalesjen på den nye, fine dukkevogna til søstra hans.

– Det endte med at mamma måtte si opp hushjelpen for å unngå at han skulle komme tilbake, sier han. 

Hadde også medlidenhet

– Hvordan var det å være ung, og leve med tyskerne på denne tiden?

– Jeg er av den oppfatning at jeg skjønte veldig lite om det med krig. Jeg husker at jeg og en venninne som bodde på andre siden av gaten, vi rant på kjelke ned Støttabakken. Plutselig kom en tysker, en høy mann og vi klarte ikke bremse. Vi kjørte rett i ham. Vi ble ikke skadet, men tyskerne tok oss med til sykehuset i full fart. De hadde medlidenhet også, sier han. 

Trodde stråleovn var radio

– Forstod du hva tyskerne var og at de bestemte?

– Ja, det var det ingen tvil om. Jeg tror alle vi barna lærte at vi ikke skulle ha noe med tyskerne å gjøre. Men det var disse sjokoladegreiene da. Vi visste at dersom vi ble sett med tyskerne, fikk vi en porsjon juling hjemme. Og det fikk jeg flere ganger, for å si det rett ut, sier Johansen.

Han forteller at det også var flere ting han ikke forsto, hvor han kanskje gjorde ting verre.

– Jeg husker vi hadde fått en stråleovn i stua. Det som skjedde var at mamma og pappa snakket ofte om ting de ikke trodde jeg visste noe om, og det gjorde jeg ikke heller. Men de brukte mye ordet «radio». Og det var ikke lov å ha. De hadde vi levert inn. Senderen var en annen ting. Jeg husker jeg var ute å lekte med noen gutter, også ble jeg fornærmet av noe og sa «Ja, ja, dere har i alle fall ikke radio, det har vi». Jeg trodde stråleovnen var en radio, for det kom en suselyd fra den. Like etter var Gestapo på døren. Men det gikk heldigvis bra, sier Johansen. 

På denne siden presenterer vi bilder fra historiske Hammerfest. Vi tar i mot bilder fra publikum og trykker dem her. Som en takk for lånet kan vi være behjelpelig med å digitalisere bildene vi får låne. Har du bilder? Ta kontakt med redaksjonen på telefon 91 63 19 43 eller send på e-post til post@ny.hammerfestingen.no.

 

Presenteres i samarbeid med Hammerfest historielag. Se fl ere bilder på www.hfesthistlag.org. Vi presenterer også gamle bilder fra nettstedet Tidsmaskinen.no.

Send dine gamle foto til
post@ny.hammerfestingen.no

Photomyne er en app som gjør det lett å scanne gamle bilder med mobiltelefonen, men vi hjelper gjerne til. Ta kontakt med oss på telefon 91 63 19 43 dersom du trenger hjelp til å scanne bilder. Eller ta en tur innom oss i Strandgata.

«The sandman»
av Neil Gaiman.

UKAS RINO

ELI KRISTIN SJØEN

Navn:  Eli Kristin Sjøen

Bor:  Sentrum

Oppvokst: Åkrehamn på Karmøy

Yrke: Driftsleder i Boreal

Eli Kristin Sjøen har aldri angret på valget hun tok da hun takket ja til jobb som maritim inspektør i Boreal. Hun synes det er gøy å følge med på utviklingen både i firmaet og i byen hun bor i.

---

LINN MARIT HERMANSEN
linn@hammerfestingen.no

---

Hvorfor flyttet du til Hammerfest?

På grunn av jobben. Som nyutdannet fikk jeg tilbud om å starte som maritim inspektør i selskapet jeg nå jobber i. Jeg tok den muligheten og har aldri angret. 

På de årene jeg har vært her har jeg fått sett Hammerfest som by vokse og utvikle seg, men jeg har også fått vært med i veksten av Boreal, som nå driver båtruter langs nesten hele norskekysten.

Hva har du gjort siden du kom hit?

Mye av tiden går til jobb, men jeg reiser også en del. Siden jeg flyttet opp hit har jeg besøkt Hellas, Tyskland,  Polen, USA, Spania, Frankrike, England, Danmark, Finland. 

Hva gjør du på fritiden?

Jeg reiser når jeg har muligheten til det. Er en del med venner, og strikker. Vi er ofte en gjeng som møtes og strikker sammen og tar et glass vin.

Hvor var du før du kom hit, og hva gjorde du der?

Jeg både jobbet og studerte i Tønsberg. Så der har jeg tatt en bachelor i Nautikk samtidig som jeg jobbet i hjemmesykepleien og hadde et år som leder for markedsføring i studentparlamentet ved høyskolen i Buskerud og Vestfold. 

Hva er det beste med å bo i Hammerfest?

Folkene. Det er noe eget med folkene her nord, alle er så vennlige. 

Har ei eldre dame som bor i samme bygget som meg som alltid hilser og kommenterer  det dersom det er en stund siden sist hun har sett meg. 

Pleier du å skryte av Hammerfest?

Ja, jeg skryter generelt av hele Finnmark, plassen må rett og slett oppleves. Naturen er helt annerledes enn hva jeg har vokst opp med. Her er midnattsol, og jeg er fortsatt like fascinert hver gang det er nordlys ute. 

Tre gode ting med Hammerfest:

Folkene, turmulighetene og kulturlivet.

Som nevnt tidligere er det noe eget med folkene her nord, for de er på mange vis ekstra hyggelige og oppmerksomme. Da jeg studerte og bodde i Tønsberg var det ingen av naboene som sa hei når du traff dem, eller folk som smilte og sa hei på butikken, dette er jeg også vant til fra der jeg er oppvokst på Karmøy. 

Turmulighetene er noe eget, til å starte med synes jeg det var noe tomt uten trær og skog, men nå er det sjarmerende og fint.

Når det kommer til kulturlivet har jeg nok ingen av de plassene jeg har bodd tidligere vært så mye på kino, konserter og revyer som jeg har vært her i Hammerfest. 

Når du har besøk utenbysfra, hva pleier du å vise fram?

Isbjørnklubben og Turistua, og noen ganger tar jeg dem med på en båttur med bygderuta, for å vise dem Sørøya i tillegg. 

Hvordan kan Hammerfest bli en bedre by å bo i?

Sykehuset trenger en oppgradering, så jeg håper de snart setter igang byggingen av nytt sykehus. 

Enten eller om Hammerfest: 

Isbjørn eller reinsdyr?

Reinsdyr. Har alltid synes at kalvene er så søte.

Tørrfisk eller mølja?

Ingen av delene, spiser ikke fisk eller sjømat.

Hurtigruta eller Widerøe?

Widerøe. Hurtigruta tar for lang tid. 

Tyven eller storfjellet?

Tyven, utsikten er helt fantastisk, og det er enkelt å gå opp dit når du bor i sentrum.

Hytte på Skaidi eller telttur hvor du vil?

Hytte på Skaidi, har aldri likt å ligge i telt. 

HIF/Stein eller Indrefjord?

Ingen preferanser, er ikke en person som følger med på lokalfotball. 

Midnattsol eller mørketid?

Mørketid, jeg sliter med søvn på sommeren på grunn av midnattsola. Og så har vi jo nordlys på vinteren.

Ut på byen eller slappe av på sofaen?

Slappe av på sofaen, helst med et glass vin. 

Hva er ditt beste minne fra Hammerfest så langt?

Føler jeg har mange gode minner fra byen, så det er vanskelig å velge et. Jeg har møtt så mange fine mennesker her oppe som jeg deler mange minner med. 

Hvor ser du for deg at du er om fem år?

Dette er alltid et vanskelig spørsmål å svare på. Jeg trives godt både i Hammerfest og i jobben, men det hender at jeg savner familien og vennene mine hjemme på Karmøy. Så jeg er nok enten fortsatt i Hammerfest, eller et sted i nærheten av Karmøy. Vanskelig å si hva livet bringer for fremtiden.

Er det noe du savner i Hammerfest?

Et skikkelig parfymeri, beklager til Cubus men utvalget der er noe dårlig. Ellers har vi det meste, og jeg prøver så langt det lar seg gjøre å handle lokalt.

Hvem er din favoritt-hammerfesting?

Av folk som har bodd i byen og som jeg regner som innfødte vil jeg si Hilde Hauan, hun traff jeg gjennom jobben og hun er blitt en god venn og samtalepartner gjennom disse årene.

Er det noen du vil sende en hilsen til?

Alle de gode kollegaene mine på jobben, venner og familie, og en ekstra stor hilsen til farmor som kommer til å være veldig stolt når hun får en kopi av Hammerfestingen i posten.

I samarbeid med kommunen skal avisa Hammerfestingen dele ut en pris til årets hammerfesting. Erik Lemika (Sp) mener det er viktig å verdsette de som gjør noe for byen.

---

LINN MARIT HERMANSEN
linn@hammerfestingen.no

---

31. januar er fristen for å nominere den du mener burde bli årets hammerfesting. Her er vi ute etter noen som har gjort noe for Hammerfest i året som gikk. Man kan nominere et lag eller en forening, men da må man samtidig nevne en person som gjør en stor jobb i denne organisasjonen.

– I utgangspunktet tenker jeg at en som brenner for Hammerfest, og som markedsfører byen på en positiv måte fortjener en pris, mener Lemika. 

Senterpartiet hadde oppretting av prisen «årets hammerfesting» som en del av sitt valgprogram i 2019. Dette ble tatt opp i et kommunestyremøte i desember. I og med at avisa Hammerfestingen allerede hadde en slik kåring, ble det vedtatt at kommunen sammen med avisa skulle samarbeide om tildelingen. 

Markedsføring

Lemika mener at enhver som kan bidra til å sette Hammerfest på kartet på en positiv måte, er verdig til å bli nominert.

– Det trenger ikke være noe stort. Det kan omså være en idé som gjør Hammerfest til en bedre plass å bo, sier Lemika.

Han påpeker at Tore Hansen kanskje ikke fikk så mye blest som han fortjente da han var i live.

– Det gjelder for den saks skyld Bjørn Sundquist nå også. Men de må ville det selv også. Markedsføringsbiten er ikke der. En ting er å si til lokalavisa at man er glad i byen, noe annet er det å skryte av byen til resten av landet, sier Lemika.