Publisert: fredag 23. august 2019 Klokken: 18:51

Debatt: – Fiskeriene er Norges neststørste næring. Merk dere det.

Trålkvotene.

Når olje og gass om noen år fases ut vil den være den største næringen og bli ennå viktigere for sysselsettingen og for skatteinngangen.

Fiskerinæringen  er selve livsnerven i kystnorge og også grunnlaget for de største fiskeværsamfunnene vi har. Uten den naturgitte rikdommen utenfor stuedøra vår, som generasjoner har levd av ,ville distrikts kystnorge ikke eksistert og folk ville ikke bodd der.

Kystnorge med distriktene er truet av de langsomme endringene som har skjedd over tid, men som de berørte med kløkt og oppfinnsomhet har løst på sine måter og blitt boende. Nå er vi snart der at det ikke lenger  kan kompenseres for disse endringene med godvilje og stå på egenskaper. Og hva skjer da. Folk pakker sammen og drar. Hadde de ennå stoppet  i nærmeste større sentra og blitt ville det vært bra, men det gjør de ikke. De drar vanligvis ut av fylket og aller helst sørover. Er det en slik utvikling vi ønsker. Dette har forskjellige regjering er opp gjennom årene bidradd sterk til. Folket har stemt på lovnader om bedre tider gang på gang og blitt skuffet like mange ganger. Hvem skal vi da stole på?

Skal vi få til endringer er ingen av oss sterke nok til å oppnå dette alene. Det er når vi står sammen vi kan klare det. Det er på tide at  de politiske partiene i Finnmark setter seg sammen og drøfter dette til det beste for de som bor i Finnmark og særlig distriktene.

Når oljen er slutt om 30-40 år er det 170 000 ledige, kompetente mennesker som skal ha nytt virke. Hvordan skal vi løse denne utfordringen og hvor skal vi så sysselsette disse. Om vi forvalter vårt gods fornuftig og til det beste for hele samfunnet, vil fiskeriene gjennom  fiske og ringvirkningene av dette  kunne ta imot de aller fleste. Derfor er det viktig å verne om fiskeriene. Og la dem bli på folkets hender og  utnyttes der de i utgangspunktet ble  tenkt å skape arbeid; dvs i distriktene.

Trålkvotene og hjemfallet.

Trålkvotene er gitt som  dispensasjon fra regelverket og ble i sin tid tatt fra kystkvoten etter press fra fiskeindustrien, som ønsket kontinuitet i leveringene for å gi regelmessig arbeid til  folk på land, noe som var viktig for både bedrift og kommuner i etterkrigstiden. Findus og alle de andre fiskeindustrifabrikkene i nord er gode eksempler på dette. Til tross for motstand fra kystfiskerne fikk trålerne sine tillatelser og fikk således tilgang til 1/3 av hvitfisken i norsk sone. Til og begynne med gikk dette bra, men alle som kjenner historien vet at kun 4 % av den leveringspliktige fisken for tiden kommer industrien/landanleggene til gode. Resten leveres som frossen vare til fryserier for å sendes ut av landet og noe går som frossenfisk til klippfiskindustrien på Vestlandet.

Da fabrikkene for lengst er lagt ned eller solgt og leveringsplikten til de eksisterende landanlegg ikke lenger opprettholdes, er grunnlaget for fortsatt tråldrift borte. Altså er hensikten med tråldriften allerede avskaffet. Dispensasjonen fra loven bør derfor trekkes tilbake og kvotene inndras og fordeles på kystfiskerne. Dessuten er strukturtiden for de aller fleste trålere  snart over eller er allerede over.

Hjemfallet står således for døren og kan gjennomføres uten hindringer. I tillegg sier Vollstaddommen at fisken ikke kan eies av noen og at den tilhører folket og at det er de som skal utnytte denne ressursen.

Det fins også  flere andre gode grunner til å avvikle  trålnæringen. Bl.a. vil gjenkalte trålkvoter bidra med ressurser til kysten og fiskeværene, slik at disse kan fortsette å eksistere. Det er regnet ut at hver tråler vil kunne gi 260 bosettere i distriktene. Bosettere med familie. Det betyr skole, post ,butikker ,gjenåpnede fiskebruk mv . Ringvirkningene av en stor kystflåte medfører vedlikehold av fartøy på hjemstedet, noe som betyr båtslipper, skipselektroniske forretninger, verksteder for repr av redskaper og ikke minst salg av fiskeredskaper  mv.

Tenk hvor mange som blir opptatt med å holde dette i gang. Sintef har dokumentert at hver fisker gir 4.2 arbeidsplasser på land. Sannsynligvis enda flere.

Trålerne er dyre i drift og forbruker svært mye av fiskeressursene for å holde hjulene i gang. Samfunnsnytten er derfor svak eller elendig. F.eks vil 1 kr. i dieselutgifter kun gi 6 kr i inntekt i trålnæringen, mens en kystbåt  for den samme kronen får 24 kr. kassen. Det er således legitimt å spørre om vi har råd til slik sløsing med ressursene?

Trålerne er uten tvil de største forurenserne i fiskerinæringen. Fangsten foregår ved at motorene på 4-5000 hk  kjøres på 80 % det meste av døgnet Forurensingen er stor og det miljømessige avtrykket  uakseptabelt. Tråldrift har derfor ingen framtid i det grønne skiftet.-

Ved å tilbake trålkvotene og fordele den på kystflåten under 27 m, som bidrar mest med økonomi og arbeid til folk langs kysten,  stimulerer og opprettholder man bosettingen der. Vi mangler kun den politiske velviljen fra de styrende for  gjennomføre hjemfallet av trålkvotene.

SV Hammerfest  støtter alle forslag som går inn for dette.

Av Arnt Johannesen, listekandidat og
fiskeripolitisk talsmann, Hammerfest SV        

Del dette: