Hammerfestingen

Kaare husker godt da en tysk soldat ble skutt foran øynene hans. – Jeg husker det som om det var i går, sier han. Foto: Jonathan Jæger

Minnes krigsårene (del 1):

– Ei tid med farefulle opplevelser

Kaare Charles Johansen forteller at barndommen var en spennende tid med farefulle opplevelser med tyske soldater. Slik var det å vokse opp i Hammerfest før evakueringen.

Hammerfestingen
Hammerfestingen AS

Publisert:

Sist oppdatert: 08.10.2020 kl 11:15

Kaare Charles Johansen ble født 23. april 1938 på Hammerfest sykehus. Å vokse opp i Hammerfest, tett på tyske soldater, førte til mange farefulle opplevelser.

– Jeg var under krigen bare en liten gutt. Faren min, Charles Johansen, hadde bygd et nytt hus på Fuglenes. Det stod ferdig i 1939 på tomta der Kleven er i dag. Det er faktisk samme grunnmuren som Kleven står på, sier Johansen. 

Huset hadde to etasjer i tillegg til en kjeller.

Annonse

– Det jeg ikke visste, var at pappa holdt på med mye illegalt. Da han bygde huset hadde han fått tak i en sender som han hadde forbindelse med England på. Den murte han inn i pipa og satt ei vanlig sotluke foran og hang et bilde over, sier han. 

Mistet huset

Faren til Kaare jobbet på mentalsykehuset i Hammerfest.

– Vi kalte det for sinnsykeasylet. Det var over 100 pasienter og kapasiteten var sprengt. Da det ble fullt måtte de sende pasienter til Reitgjerdet i Trondheim. Det kom en politimann fra Tromsø, Gustav Karlsen, som sammen med pappa reiste til Trondheim med pasientene, sier han.

De kunne kun ta med seg to til tre pasienter omgangen, så det ble mange turer fram og tilbake.

Annonse

– Det tok tre og en halv dag en vei, så han var borte en uke i slengen. En dag kom Gestapo inn i huset vårt og sa til mamma at de skulle ha huset og vi måtte flytte mens pappa var bortreist. De flyttet alle tingene våre inn i et hus på Molla. Da pappa kom hjem fikk han greie på hva som hadde skjedd. Huset han hadde bygd var ikke lengre hans. Så fikk han det litt vanskelig med seg selv, for han visste jo hva han hadde i pipa. Der var senderen, sier Johansen. 

Mor Emmy Johansen og far Charles Johansen. Bildet tatt i 1949. Foto: Privat

– Gestapo er etter deg

Det var ingen trapp fra førsteetasjen til kjelleren i huset de hadde mistet. Faren sneik seg inn og så at senderen var der fremdeles. 

– Men det var midt på lyse dagen, så han turte ikke å ta den med. På kvelden tok han meg med og i huset hørte vi sang og musikk. Det bodde tyskere i begge etasjene. Vi sneik oss inn kjellerdøra, sier Johansen.

Faren holdt fingeren over munnen sin og signaliserte at de måtte være musestille.

– Han tok vekk bildet, åpnet sotluka og dro ned ledninger og senderen og puttet det i en veske. Da vi kom ut av huset, løftet han meg opp og bar meg på armen. Det husker jeg at jeg syntes var så rart, for jeg var fem år på dette tidspunktet, men jeg sa ingenting på det. Det må ha vært for å kamuflere vesken. Da vi kom til der Esso er i dag, ble vi stoppet av en mann som sa at pappa lå tynt an, for Gestapo var etter ham. Han advarte pappa og sa at om han hadde noe, måtte han kvitte seg med det nå. Og der hadde han jo senderen i veska, sier Johansen.

Kaare Charles og Solveig Johansen i Sverige i 1945. Foto: Privat

Spilte klin kokos

Faren og Kaare gikk da ned til havet ved Esso.

Annonse

– Ute i havet lå det to store steiner, men de er borte nå. Pappa drev med litt idrett, og tok et sleggekast og heiv hele veska på havet. Jeg mener å huske at den traff yttersiden av steinene. Så gikk vi hjem og dagen etterpå ble han hentet av Gestapo, sier Johansen.

De tok ham med til avhør, hvor Charles spilte dum og uskyldig.

– Han hadde den fordelen med at han jobbet med pasientene på asylet. Han spilte helt gæren. De trakk ut to negler på ham, men han kom seg opp og ristet det av seg. Og han lo mye. Til slutt jagde de ham ut, for mannen var jo klin kokos. Og det berget ham, sier han. 

Livsfarlig lek

Så var det et nytt liv som begynte på Molla. 

– I Fjellgata lå det to brakker. I den ene bodde menige soldater og i den andre bare befal. Utenfor trappen husker jeg det var en stor kasse. Vi var bare guttunger og nysgjerrige. Kjell Eriksen og jeg letta på et lokk og kassen var full av håndgranater. Vi visste ikke hva en granat var. Det var skaftgranater. Jeg lærte siden på befalskole og i spregningstjeneste hva det var, men vi surra kjegler og spilte med de, sier Johansen.

En løytnant så hva de holdt på med og kom løpende bort.

– Han hadde en diger pisk, og vi fikk av og til noen piskeslag, men det gikk bra likevel, sier han.

Moren Emmy, faren Charles, broren Knut Harald Johansen, søsteren Solveig Johansen og Kaare Charles Johansen under evakueringen i 1945. Foto: Privat

Gjennom kalesjen 

I blåbærdalen hadde tyskerne stillinger hvor de drev med øvelser med bombekaster.

– Det er sånn man bare slipper granaten ned, også skytes den ut og sprenges ved anstøt. I disse hadde de ikke sprengstoff, da det bare var til øvelse. En granat gikk likevel gjennom kalesjen på vogna som broren min lå i. Han ble ikke skadd, men den gikk rett over hodet på ham, sier Johansen.

«Hast du bon-bon?»

Middagsmat var et problem, selv om de hadde stor tilgang på fisk.

– Man gikk jo lei det og. Fisken fikk vi på fiskesamvirkerlaget på Fuglenes. Men i de tyske brakkene i Fjellgata, der fikk vi sjokolade og sukkertøy. Vi lærte oss å si «hast du bon-bon?» når vi ville ha sukkertøy. I den ene brakka var det en som vi ble fortrolig med. Vi kalte han for onkel Hans, sier Johansen.

Kjell Eriksen og han var mye sammen med ham, og en dag gikk de inn på rommet hans.

– Han sto å barberte seg med kost og krem. Jeg ble forfær da jeg så det hvite ansiktet. Han pekte bort på senga og vi satt oss ned der. Men vi så oss rundt hele tiden og var redd for at han skulle gå fra oss. Så tok han vaskevannsfatet og skulle hive såpevannet ut. Han gikk ut på trappa også hørte vi en suselyd. Kjell og jeg stod bak ham, og plutselig kom det en granat. Den traff ham rett i hodet. Jeg ble full av blod og livredd. Han ble drept av deres egen øvelsesgranat. Det var tilfeldig og forferdelig. Jeg husker det som om det var i går, det sitter i en, sier han. 

Stjal brød

I hjemmet til Kaare hadde de ikke brød. Men faren hadde tatt med en boks hjem fra asylet.

– Det var tyskerne som styrte asylet. Der hadde de brød i hermetikkbokser. De kunne man skrelle opp på vanlig måte og det var antagelig seks eller syv skiver i en boks, sier Johansen.

Selv hadde han sett at tyskerne i brakka i gata over, også hadde slike bokser.

– Jeg løp opp og røsket til meg noen. Man kunne jo bli satt i fengsel for mindre, sier han. 

Kaare Charles og Solveig Johansen på Fuglenes/Støttabakken, våren 1942. Foto: Privat

Slo til med piasavakosten

I tiden før evakueringen fikk Kaare en bror.

– Han er født i januar og dette var i mai, så han var ikke mange måneder gammel. I og med at han var så liten, måtte mamma ha hushjelp. Hun ble etterhvert forelsket i en tysk offiser. Og akkurat det hatet mamma, sier Johansen.

Offiseren kom stadig å spurte etter hushjelpen.

– En dag kom han, og mamma sa at hun ikke var inne, men han trodde ikke på henne. Han prøvde å presse døren opp og satte foten sin i mellom. Mamma sto på andre siden og holdt i mot, men han var mye sterke enn henne. Så oppdaget hun en piasavakost som hun tok, og med det samme døren gikk opp, kjørte hun den opp og rett i trynet på ham. Han gikk rett i bakken og ble så forfær at mamma rakk å lukke og låse døren, sier han. 

To skudd

Kaare og søsteren kunne høre offiseren banne i sinne på yttersiden.

– Vi ble alle sammen veldig redde. Men så begynte han å gå. Søstra mi og jeg løp til vinduet for å se om vi så ham og da smalt det. Han dro fram en pistol og skjøt to skudd over hodet på oss. Ingen ble truffet og jeg tror ikke han hadde hensikt for å drepe, bare for å skremme, sier Johansen.

Det gikk heldigvis bra med de, men det ene skuddet hadde truffet kalesjen på den nye, fine dukkevogna til søstra hans.

– Det endte med at mamma måtte si opp hushjelpen for å unngå at han skulle komme tilbake, sier han. 

Hadde også medlidenhet

– Hvordan var det å være ung, og leve med tyskerne på denne tiden?

– Jeg er av den oppfatning at jeg skjønte veldig lite om det med krig. Jeg husker at jeg og en venninne som bodde på andre siden av gaten, vi rant på kjelke ned Støttabakken. Plutselig kom en tysker, en høy mann og vi klarte ikke bremse. Vi kjørte rett i ham. Vi ble ikke skadet, men tyskerne tok oss med til sykehuset i full fart. De hadde medlidenhet også, sier han. 

Trodde stråleovn var radio

– Forstod du hva tyskerne var og at de bestemte?

– Ja, det var det ingen tvil om. Jeg tror alle vi barna lærte at vi ikke skulle ha noe med tyskerne å gjøre. Men det var disse sjokoladegreiene da. Vi visste at dersom vi ble sett med tyskerne, fikk vi en porsjon juling hjemme. Og det fikk jeg flere ganger, for å si det rett ut, sier Johansen.

Han forteller at det også var flere ting han ikke forsto, hvor han kanskje gjorde ting verre.

– Jeg husker vi hadde fått en stråleovn i stua. Det som skjedde var at mamma og pappa snakket ofte om ting de ikke trodde jeg visste noe om, og det gjorde jeg ikke heller. Men de brukte mye ordet «radio». Og det var ikke lov å ha. De hadde vi levert inn. Senderen var en annen ting. Jeg husker jeg var ute å lekte med noen gutter, også ble jeg fornærmet av noe og sa «Ja, ja, dere har i alle fall ikke radio, det har vi». Jeg trodde stråleovnen var en radio, for det kom en suselyd fra den. Like etter var Gestapo på døren. Men det gikk heldigvis bra, sier Johansen.

Del 2 med historier fra Kaare finner du her: – Var sprengstoff over alt
 

Denne artikkelen sto på trykk i Hammerfestingen 21. januar.
 

Nøkkelord