– Eventyret i Barentshavet og Nussir

Eventyret i Barentshavet bygger for alvor å ta av. Det startet med å fly inn tusenvis av arbeidere for å bygge Melkøya. Nå er det i stor grad lokale fagmiljø som driver den og som ellers tar del i den nasjonale teknologiske arven.

Det er typisk norsk å pumpe olje og gass.

Det utføres avanserte modifikasjoner og vedlikeholdsoppdrag til lands og vanns, lokale selskaper utvikler seg og mannskapet i de (inter)nasjonale har rett adresse.

Nye produksjonsrigger popper opp i sjøen som flytende løvetenner og snart har vi kanskje en like perforert havbunn som utenfor kysten på Vestlandet.

Polarbasen har blitt et logistikkmekka hvor kjøpesentermodellen har nådd en kritisk masse som gjør den meget attraktiv.

Kompetanseklyngen i nord jobber hardt med å samle krefter til de krevende oppdragene.

Teknologi er håndverk. Det tar tid å bygge opp logistikken, teknikkene og redskapene. Konkurransen er også stor fra de mer etablerte fagmiljøene i sør.

Kompetansen blir som kjent der det produseres.

GRUVEDRIFT OG DEPONI

Så var det Nussir. Miljøets Satan i Kvalsund? Der vi skal produsere laksegift i generasjoner og forsøke å ta livet av havets fauna?

Faktisk blir Repparfjorden en av de mest overvåkede fjordene i verden og miljøkravet er kanskje strengere enn noen annen gruveetablering. For ikke å snakke om arbeidsforhold. Som storforbrukere bør vi tenke på menneskelig respekt og verdighet i utvinningen av våre råvarer.

Det grønne skiftet trenger kobber.Metodene for deponering har kommet langt siden 1970-tallet. Avgangsmassen (knust stein) skal legges på havbunnen i et begrenset område tilført virkemidler som hindrer spredning.

Naturen har også vist at den tar tilbake terrenget etter tid.

Vi trenger gruver og vi trenger det de utvinner. Det meste av moderne lokaler, produkter og verktøy inneholder diverse mineraler og stoffer.

Spesielt kobber er i tiden på grunn elbiler, kabler, datamaskiner, industrianlegg og annen teknologisk eller energimessig krevende virksomhet.

Her må vi bidra til det nasjonale og internasjonale ressursregnskapet. Når vi samtidig er i verdenstoppen innen helse, miljø og sikkerhet samt får store lokale ringvirkninger har jeg bare en ting å si: Hva venter vi på?

Det vil fortsatt være langt mellom gruvene i Finnmark. Kommune og mange andre involverte har jobbet lenge med dette. La det skje.

HAR EN DRØM

Jeg flyttet i fjor hjem igjen etter et lengre og kunnskapsrikt opphold i Bergen. Det var flere grunner til det, en av de var troen på at fremtiden også bor i Hammerfest.

Siden da har jeg deltatt på flere konferanser, besøkt bedrifter og blitt oppdatert på hva som foregår i fylket og industrien.

Hvem vet hva det neste blir?

Med kompetanse fra både gruvedrift, subsea og alt rundt, kan vi bli blant de første til å utnytte havbunnens mineralressurser. De siste skal bli de første.

Kanskje det blir en lokaleid bedrift som bidrar til vårt eget Lykkeland med oppegående flyplass, modernisert sykehus og VGS, kanskje et større universitetstilbud?

Får vi nordområdeforskningen kombinert med vår arktiske kystklimakompetanse og strategiske plassering kan det få uante følger.

Gjennom sammenslåingen med Kvalsund blir vi også blant landets største oppdretts -og fiskerikommuner.

RINGVIRKNINGER

Sett i perspektiv synes jeg da det blir feil om mannen i gata ytterligere skal sponse nye veier til å transportere statens og næringslivets valuta.

Befolkningen vår er vertskap for ressursutvinningen som velferdsnorge profiterer stort på.

Staten bør ta ansvar for infrastrukturen slik at verdiene kommer trygt fram og folk føler seg trygge på veien. Det er nok ikke ringvirkninger som bompenger man ser for seg av å oppvarte det nye Klondike. En bom vil redusere flyten av mennesker i den nye storkommunen og være en usosial løsning.

I KrF heier vi på de som skaper noe og samtidig tar hensyn til samfunnet og miljøet.

Av Runar Enoksen, opplæringskonsulent hos Hammerfest flerfaglige opplæringskontor og 5. kandidat på kommune-

valglista til Hammerfest KrF

Del dette: