Hammerfestingen

Alf E. Jakobsen har ikke lagt reingjeterhobbyen på hylla, og er fremdeles tidlig ute om morgenen for å se om han kan hjelpe til med noe. Enten der er å flytte reinen utfor gjerdet, eller å reparere gjerdet som han selv var med å få til byen for 12-13 år siden. Foto: Jonathan Jæger

Fortsatt reingjeter

Alf E. Jakobsen smatter, og peiver med armene når han fører reinen ut av byen. En hobby han ennå ikke har lagt på hylla.

Hammerfestingen
Hammerfestingen AS

Publisert:

Annonse
Annonse
Annonse

I 2015 ble daværende ordfører Alf E. Jakobsen intervjuet av VG. Da spøkte han om at reinjaging og søppelplukking kunne bli en fin pensjonistjobb for ham.

– Jeg er tidlig oppe om morgenen. Jeg våkner i 5-6-tiden av meg selv. Det har jeg gjort i mange år. Hvis jeg ser at det er rein her så går jeg dem ut. Jeg prøver så godt jeg kan å holde det noen lunde tomt her, også reparerer jeg når jeg ser porter som har gått i stykker, sier han.

Passer på blomsterbedene

Jakobsen innrømmer at det ikke blir like mange turer som før.

– I fjor tok jeg nok ut 1500 dyr. I år er tallet litt mindre. Men jeg er ute hver uke, fire-fem dager for å se om det er noe som kan gjøres, sier han.

Han holder seg for det meste til Fuglenes og Prærien.

– Nora har jo så fine blomster, så hvis jeg ser rein så må jeg ta de ut. Jeg er mye oppe med alpinbakken, og på Forsølhøgda og opp mot Storfjellet. Der har jeg fine hjørner hvor jeg klarer å lokke de ut, sier han.

Når Jakobsen bruker for lang tid, kommer reinen tilbake og lurer på hvor han blir av. Foto: Jonathan Jæger

Bruker god tid

Den utsendte journalisten fra avisa Hammerfestingen blir med for å se hvordan han klarer å få reinen til å lystre. Jakobsen har alltid de samme klærne på seg, og reinen kjenner ham igjen.

– Nå er det to okserein, og de kan være litt sta. Man er nødt til å bruke god tid, og det kan ta flere timer. Simlene og kalvene er det lettere å flytte på. De kan komme bort å slikke meg i hånda, sier Jakobsen.

Triksene og metodene han bruker for å føre reinen ut har han lært av Aslak Sara.

– Han er den jeg har hatt mest kontakt med. Vi har mange år i drifta sammen, og har forsøkt å hjelpe hverandre, sier Jakobsen.

Han forteller at han ikke jager reinen.

– Jeg går med dem. Også smatter jeg. Da skjønner de at jeg er velbesinnet. Jeg tror det er noe reineierne også gjør. Jeg bruker også armene, og styrer de med hendene, om de skal hit eller dit. Og da lystrer de, sier han.

– Hender det at reinen klarer å lure seg unna deg?

– Ja, det skjer innimellom. Spesielt på Forsølhøgda og hvis det kommer biler. Hvis jeg tar for mange om gangen hender det at lederen bryter ut, og da lar jeg de bare gå til neste dag, og de har fått roet seg ned, sier han.

Jakobsen smatter og viser med armene hvor reinen skal gå. Foto: Jonathan Jæger

– Enklere å holde vekta

Når de to oksekalvene har kommet et stykke, stopper de opp. Der venter de på at Jakobsen skal komme og føre de videre opp mot Forsølhøgda.

– Å gjete rein ser jeg bare på som en fordel. For da kommer jeg meg ut, og da klarer jeg også å holde vekta nede. Når jeg jobbet i kommunen, veide jeg på det verste 98 kilo. Nå veier jeg 72, så det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, humrer han.

Men Jakobsen har bestemt seg for at når han veier 70 kilo, skal han roe litt ned.

– Det er en mye lettere tilværelse. Nå kan jeg springe hvor som helst, og jeg blir ikke svett en gang, sier han.

De to oksereinene kommer løpene og møter Jakobsen med bilen.

– Ja, nå brukte jeg litt lang tid, så nå kommer de og lurer på hvor jeg blir av, sier han.

Reingjeter og Matfar

Det er fremdeles mange som tar kontakt med den tidligere ordføreren, og spør om han kan ta ut rein som har kommet seg innenfor gjerdet.

– Det er et nettsted hvor folk kan melde inn om det er rein her eller et glipp i gjerdet. Men det er fremdeles en god del som melder fra til meg. Det er bare koselig, men det kan bli litt mye om det blir hele tiden. Jeg skal prøve å holde de ute her på Fuglenes, uten at det blir så voldsomt, sier han.

Jakobsen har hatt mange kallenavn opp igjennom årene. I fjor ble han «Matfar» for Hvaldimir, men det er Reingjeter Alf som har holdt lengst, og var også en av begrunnelsene i nominasjonen av Alf til Årets Hammerfesting som lokalavisa Hammerfestingen kåret.

– Tror du at du har skapt en forventning om at Marianne også må ta på seg rollen å gjete rein?

– Nei, jeg har prøvd å være mye ute, også for å skjerme henne litt. Det tror jeg hun er glad for, sier han.

Fremdeles mye å gjøre

Jakobsen har fremdeles mange jern i ilden, og tror selv at han har mer å gjøre nå som han er blitt pensjonist.

– Jeg har noen ting som jeg styrer med, og det tror jeg er viktig. At man ikke bare setter seg ned og er pensjonist. Jeg er nestleder i Stiftelsen Norsk Luftambulanse, og nå er vi i ferd med å etablere oss midlertidig i Kirkenes. Der skal vi overta fra 16. juli. Jeg er også i DigForsk, sier han.

Det blir også en del fisking på Jakobsen.

– Også har jeg barnebarn og barn som holder på med hyttegreier i Bjørnlia. Jeg har bært til den store gullmedaljen, sier han.

– Hvordan er det å gå i byen nå, og ikke være ordfører lengre?

– Det går helt fint, men det ble en livsstil. Folk behandler meg pent og snakker til meg. Jeg har en stor vennekrets, stortsett rundt i hele landet, og vi holder god kontakt, sier han.

Jakobsen vil også skryte av nåværende ordfører Marianne Sivertsen Næss.

– Hun gjør en god jobb, og spesielt under korona-situasjonen, sier Jakobsen.