Hammerfestingen

Maja har fått grave nært hjembyen:

– Kommer tett på historien

Andreas Luneborg og Maja Bredal Hauan har tilbrakt mange timer på Mollstrand, og har gjort flere funn av kulturminner som stammer fra 1700- og 1800-tallet. Foto: Jonathan Jæger

I forbindelse med utbygging av Rv. 94 Grøtnes – Saragammen parsell 9, har arkeologer tilbragt fire uker på Mollstrand for å undersøke og registrere kulturminner.

Hammerfestingen
Hammerfestingen AS

Publisert:

Annonse
Annonse
Annonse

Andreas Luneborg er feltleder ved UiT Norges arktiske universitetsmuseum, og har vært på to lokasjoner ved Mollstrand: Berg og Lyngslett.

– Dette er en arkeologisk utgraving. Selv om det ser litt kaos ut, graver vi veldig spesifikt for å få mest mulig informasjon ut om kulturminnene vi undersøker, sier han.

Hammerfestingen Maja Bredal Hauan ble ferdigutdannet arkeolog i fjor, og er for første gang med på et prosjekt nært hjembyen sin.

– Når vegvesenet skal bygge ut, har de først gått inn i en database og sett hvilke kulturminner som allerede er registrert, og som vil bli påvirket. Vi hentes inn, graver fram og dokumenterer det som vil bli berørt. Jeg pleier å si at vi som arkeologer ofte gjør registreringsarbeid, undersøker landskapet og ser etter tegn som kan indikere at det har vært bosetting eller aktivitet, sier hun.

Luneborg forteller at ildstedet de har funnet er litt penere enn de pleier å være, og tyder på at det er den yngste strukturen. Foto: Jonathan Jæger

Utbedringsprosjektet og utbyggingen av Rv. 94 Grøtnes – Saragammen parsell 9, kan ikke starte opp før arkeologene har undersøkt og registrert kulturminnene.

– Byggherre kan enten velge å legge om traséen sin, eller betale for en utgraving. Dette er en forvaltningsutgraving.

– Så dere registrerer hva som er her, før det blir ødelagt?

– Ja, det er dette med bruk og vern. For å kunne bygge her må vi dokumentere hva som er her for ettertiden. Det er både graving og dokumentasjonsarbeid, sier Luneborg.

– Det er ikke sikkert veien skal gå helt opp hit, men det er mye mulig de vil drive med landskapsarbeid akkurat her, legger Bredal Hauan til.

Spor av tre gammer

Området ble registrert som kulturminne av fylkeskommunen i 1996, hvis Luneborg husker riktig.

– På ene siden her har vi funnet en toroms-gamme, som var delt i midten. På baksiden har vi rektangler med stein. Det kalles for syllstein, der man plasserte laftehus eller trehus, for å heve plankene opp av bakken. De to kulturminnene var kjent, sier han.

Men like ved fant de også rester av det som kan ha vært en tredje gamme.

– Vår foreløpige tolkning er at vi har en ganske markant gammetuft, med krittpiper og keramikk fra 1800-tallet. Det som var interessant er at man ser et ildsted som vi tror tilhører en enda tidligere gammetuft. Mest sannsynlig er det det første som er bygd, før de har gått over til den store toroms-gammen, og så bygd opp et moderne trehus, sier han.

Med ulik faglig kompetanse og bakgrunn, har gjengen i fire uker vært samlet på Mollstrand for utgraving og rapportering. Foto: Jonathan Jæger

– Hvilke årstall snakker vi om?

– Vi kan faglig gjette oss fram til 1700-tallet, tidlig 1800-tallet, rett og slett på grunn av størrelsen på tuften som har stått her. Den toroms-gammen tror jeg vi snakker om senere ut på 1800-tallet. Tidligere bodde man som oftest sammen med dyrene, men etter hvert ble det vanligere at man delte det i to separate rom.

– Funnene vi har gjort av krittpiper og keramikk er gode indikasjoner på kronologien i strukturen, og at det ikke er så veldig gammelt, legger Bredal Hauan til.

– Var terrenget uberørt da dere kom?

– Nei, vi har funnet mye moderne søppel, plast og mye glass. I det øvre laget har det akkumulert seg mye avfall. men etter at vi kom ned i lagene begynte vi å finne mye av det vi forventa å finne. Glassperler og kanskje en hestesko blant annet, sier Luneborg.

Begynner med gravemaskin

– Hva er det første dere gjør når dere kommer?

– Vi begynner med gravemaskiner og tar av det øverste laget. På vollen her var det mye einerbusker. Gravemaskinen må skrape av laget forsiktig, så det krever kompetanse av maskinfører. Så går vi over med spade og krafser og ser om vi finner noen strukturer, og da går vi grundigere til verks, sier Bredal Hauan.

Luneborg betrakter Siegburg-keramikk som han fant på en utgraving på Andenes, som noe av det fineste han har funnet. Ellers har han også gravd fram en del mynter. – Men jeg har ikke funnet noe gull, sølv eller andre type utstillingsgreier, humrer han. Foto: Jonathan Jæger

Hun forteller at mye dukket opp da det øverste laget forsvant.

– Det er slik vi begynner prosessen, og går selv mer mekanisk ned helt til hele strukturen er synlig.

– Tetter dere igjen når dere er ferdig?

– Det varierer fra felt til felt. Av og til er vi forplikta å fylle igjen etter oss, men her er det entreprenør som blir å fylle igjen. Vi har lagt massene strategisk rundt.

Registreres i nasjonal database

Rundt omkring i terrenget står bøtter, trillebår, spader, kost og krafser. Men det er også mye teknologi som blir brukt til registreringsarbeidet.

– Vi dokumenterer planet eller profiler. Vi kutter ting rett og slett i to, slik at vi ser lagoppdelingen. Det kan fortelle oss noe om hvordan vollen er laget. Vi ser at her er det lagt flere lag med torv oppå hverandre. For å dokumentere dette bruker vi tegninger, men også en avansert teknikk som heter fotogrammetri, sier Luneborg.

Da tar de altså hundrevis av bilder med georeferansepunkter, slik at de har en millimeterpresisjon på alt de gjør.

– Det blir en slags 3D-modell. Så bruker vi en totalstasjon og GPS, og legger inn alt vi finner i det systemet vi bruker til å dokumentere. Alt får et ID-nummer og et GPS-koordinat, som føres over i et dataprogram som gjør det om til et fotomosaikk, sier Bredal Hauan.

– Alt av funn blir stadfesta og målt, også går det inn i en nasjonal database så folk kan sammenligne funn over hele landet, legger Luneborg til.

Maja Bredal Hauan valgte å studere i Edinburgh fordi hun ville oppleve noe annet enn Norge. Der skrev hun en masteroppgave i osteologi, som er læren om knoklene, benvevet og skjelettet. Foto: Jonathan Jæger

Holder historien i hånda

Maja Bredal Hauan var egentlig innstilt på å gå realfag, men syntes matematikken ble for vanskelig. Derfor falt valget på historie og filosofi i stedet.

– Jeg oppdaget en brennende interesse for historie, men jeg er også et friluftsmenneske og glad i å være aktiv. Så da ble arkeologi den rette veien for meg. Det er en utrolig spennende jobb å ha. Å komme så tett på historien. Å holde den i hånda er en god opplevelse, sier hun.

– Hvordan er det å jobbe så tett på hjembyen?

– Det har vært helt utrolig. Jeg har faktisk ikke opplevd det før. Nå har jeg dratt til mamma og spist middag en dag i uka og det har jeg trivdes med. Nesten hele venninnegjengen fra videregående har vært hjemme, så det har blitt noen turer på byen under Hammerfestdagene. Det har egentlig vært mye av det samme jeg alltid gjør når jeg er hjemme, men kombinert med jobb og det er gøy.

Hun har ikke helt bestemt seg for hva hun vil gjøre videre.

– Nå avsluttes feltsesongen i september og da må man søke på nye prosjekter. Dette er et yrke som er mye preget av midlertidige arbeidskontrakter. Oslo har prosjekter som kjøres over vinteren, så tanken er å søke på de. Jeg har også søkt på en del studier for å videreutdanne meg.

De har funnet både flint, lær, keramikk, jern og glassperler som tar arkeologene med tilbake i tid. Før de får tatt ordentlige prøver av gjenstandene, kan de kun faglig gjette seg fram til hvilken epoke gjenstandene kommer fra. Foto: Jonathan Jæger

Hun forteller at som arkeolog kan det være vanskelig å slå seg til ro.

– Det er en del av arbeidslivet som har preget meg mest. Jeg føler ikke at jeg har en base å komme hjem til. Men jeg har valgt dette selv. Det er mye reising og mye fram og tilbake.

– Vi skal være stolte

Når de nå har avsluttet dagen og er ferdigpakket, vender de nesene mot Lofoten.

– Der skal vi se på tufter fra yngre steinalder, sier Luneborg.

Begge er klar over at arbeidet de har gjort i Hammerfest kommune har vært viktig.

– Det har ikke vært så mange utgravinger av gammetufter. Det vi gjør nå kommer til å bidra ganske bra til fremtidig kunnskap, sier han.

– Vi skal være stolte over det arbeidet vi gjør, legger Bredal Hauan til.

På det yngste ildstedet de fant, var det mye moderne keramikk. Ytterst på steinen kan man se deler av et fat som de har satt sammen. Foto: Jonathan Jæger