Hammerfestingen

Stolt over å se arbeidet sitt i teaterform:

– Noen historier er så store at de må fortelles på nytt og på nytt

Hammerfesting og forfatter Per Kristian Olsen forteller at det var stort å være med på framvisningen av «Ødeland» i hjembyen. Her sammen med regissør Egill Pálsson. Foto: Linn Marit Hermansen

For Per Kristian Olsen var det stort å få være med å vise fram teaterstykket «Ødeland» hjemme i Hammerfest.

Hammerfestingen
Hammerfestingen AS

Publisert:

Annonse
Annonse
Annonse

Olsen har skrevet boken «Jevnet med jorden» som teaterforestillingen er basert på.

– Hvordan er det å se det du har jobbet med vist fram på en scene på denne måten?

– Det berører meg sterkt følelsesmessig. Jeg tenker egentlig ikke på at dette er basert på min tekst, jeg synes bare de har gjort et så fantastisk teaterhåndtverk, sier Olsen.

Han skryter av både regissør Egill Pálsson og de fire skuespillerne Ann mari Nordengen, Hanne Mathisen Haga, Ivar Beddari og Frederic Molund.

– Når du har så dyktig regissør og skuespillere, jeg blir så glad for at de kan levendegjøre stoffet. Og jeg synes de har gjort det til sitt eget, så jeg skal være litt forsiktig med å ta all ære, sier han.

Les også: – Jeg kjente på fortvilelsen

– Må ha historien med oss

«Ødeland» forteller om krigen, tvangsevakuering og Finnmark i brann. Vi får et innblikk i nazistenes planer og Nürnbergprosessene.

Olsen synes det er viktig å fortsette å belyse historien og hva som skjedde under 2. verdenskrig.

– Jeg er kjempestolt over at de ville ta dette her, og jeg er kjempeglad for saken sin del. Det er veldig flott at vi har et Hålogaland teater som viser seg så relevant for å forstå vår historie. Skal vi framover så må vi ha historien med oss, vi kan ikke bare kutte den ut. Den lever i folk, også fordi sannheten om tvangsevakueringen ikke har kommet ordentlig fram i det som har blitt skrevet tidligere, forklarer han.

Mange av de som ble tvangsevakuert ble stuet ned i lasterommet på skipet «Carl Arp», og det var ikke behagelige reiseforhold der.

– 1800 mennesker som lå nede i lasterommet i urin og det hele. Jeg har masse dokumentasjon om det, og det som ble sagt i forestillingen er jo sannheten, sier Olsen.

I forestillingen fikk publikum et innsyn i hvordan de høye herrer diskuterte nedbrenning og tvangsevakuering. På bildet ser vi skuespillerne Frederic Molund og Anne Mari Nordengen. Foto: Linn Marit Hermansen

– Ble en taushet

I forbindelse med tvangsevakueringen ble folk drept. I stykket er det en mann som spøker om at de skal ta båten og reise til Sovjetunionen, dette blir han skutt for.

– Han som det ble referert til er Ragnvald Wærnes. Han satt nede på havna her og sa de tingene. Det ble overhørt, og Jonas Lie ville statuere et eksempel for å øke evakueringsgleden som han sa. Det er helt sinnsykt, sier Olsen.

Forfatteren påpeker at en av grunnene til at brutaliteten ved evakueringen kanskje har blitt underspilt i ettertid var at de som ble utsatt for den ikke gjerne ville snakke om det.

– Det ble en taushet om det, sier han.

– Det var kanskje for vondt å snakke om det?

– Ja, jeg tror du er inne på noe der. Det å bli dratt ut av et hjem og se at det blir satt fyr på er et overgrep. Og vi har jo lært at de som blir utsatt for overgrep ikke gjerne snakker om det. Jeg tror det er en slags forsvarsmekanisme for å beholde verdigheten på en måte, sier Olsen og legger til:

– Ingen liker å se seg selv som offer, man vil liksom kjempe seg ut og gå videre. Så det har nok vært med på å legge historien i mørke. Så det er jo like mye psykologi som historievitenskap når man skal få fram hva som har skjedd.

– Ikke en invasjonsstyrke

Olsen sier man i alle år har fortalt overgriperens historie når man forteller at Tyskland brente for at de var redd for at russerne ville følge etter.

– Det er ikke sant. Den militære ledelsen kunne se styrken fra Sovjet, og de kunne se at de lot sitt tyngste artilleri stå igjen i Petsamo. Så det som skyllet inn i Øst-Finnmark var en angrepsstyrke og en oppklaringsstyrke, men ikke en invasjonsstyrke, og det kunne de militære lese. Tyskerne fikk også etterretningsrapporter kort tid etter at Kirkenes var befridd, hvor russerne hadde sendt styrker nedover i Europa. Styrker som hadde vært med på å befri Kirkenes ble to uker senere observert i Polen, forklarer Olsen.

Alt med den sovjetiske oppførselen tydet altså på at de var fornøyd med å ha tatt tilbake Petsamo, nå Petsjenga, fra Finland.

– Det var tyskernes mening, og det finnes det papirer på. Så de var innforstått med det, og likevel valgte de å brenne ned Finnmark og Nord-Troms, sier Olsen.

– Blir veldig berørt

Mange blant publikum fikk sterke reaksjoner av å se forestillingen.

– Jeg så det i Kirkenes og jeg har sett det her i Hammerfest. Folk gråter. Jeg blir veldig berørt også fordi jeg synes at våre forfedre, våre folk, ikke fikk rettferdighet etter krigen. Jeg er både lei meg og sint på samme tid, sier Olsen.

Han peker på at tvangsevakueringen var en stor katastrofe.

– Nå liker jeg ikke å gradere lidelser, for det var mye fælt som skjedde og det er helt forferdelig, men det er ingen tvil om at i omfang var dette den største katastrofen som rammet oss under krigen, sier Olsen.

– Noen historier er så store at for at de skal feste seg så må de fortelles på nytt og på nytt. Jeg er sjeleglad for at teateret tok tak i dette, og det viser jo at Hålogaland teater er et teater også for Finnmark, ikke bare en bygning i Tromsø, sier Per Kristian Olsen om forestillingen «Ødeland». Foto: Linn Marit Hermansen

– Teater på sitt beste

Han kjenner på en stolthet over å se arbeidet sitt vises fram i teaterform.

– Noen historier er så store at for at de skal feste seg så må de fortelles på nytt og på nytt. Jeg er sjeleglad for at teateret tok tak i dette, og det viser jo at Hålogaland teater er et teater også for Finnmark, ikke bare en bygning i Tromsø. Det er noe som lever og virker i landsdelen, og jeg synes de har tatt tak i det på sin måte, og løftet det fram sånn at man kjenner det i både magen og hjertet, sier Olsen.

– Det her er teater på sitt beste, med kjempegod regi. Å fortelle det så effektivt, dramatisk og fortettet, uten å søle det bort i sentimentalitet. Også er skuespillerne et kremlag. Ivar Beddari fra Pasvik har sånne Bjørn Sundquist-kvaliteter. Det er bare helt vanvittig bra, sier forfatteren.

– Er så stort

– Du er jo hammerfesting. Hvordan er det å få vise dette fram i hjembyen?

– Jeg er kjempestolt. Det var så hjertevarmt å se masse folk jeg kjenner som var her i dag. Så nå har jeg fått beskjed om å hilse hjem til min mor fra hennes jevnaldrende, jeg har møtt klassekamerater og det var rett og slett stort å få komme hjem, sier Olsen.

Han beskriver kvelden som byen på sitt varmeste.

– Det er så stort å få oppleve sånt. Men det viktigste er historien, jeg er ikke så viktig i dette. Det å få lov å være en brikke i det store hjulet som prøver å fortelle historien, det er den som er viktig. Vi må erobre tilbake historien vår, og det er boka mi en bit i, skuespillet er en bit, og andre gjør sine biter, sier Olsen.

– Kjempet mot nazismen og fikk et helvete til takk

– Har du tenkt til å skrive flere bøker?

– Ja, jeg holder på å skrive en bok om partisanene i Øst-Finnmark. Det skal være en biografi om en av de mest meriterte partisanene, Trygve Eriksen fra Kiberg. Det blir en svær, bredt anlagt bok om hva som skjedde under krigen og også om forfølgelsen de ble utsatt for etter krigen, den som førte til at kongen måtte stå og be om unnskyldning, sier Olsen og legger til:

– Det er ikke hver dag kongen står opp og ber om unnskyldning for hva som er gjort mot sine landsmenn. Det hører med til sjeldenheten.

Han mener de som hadde vært i Sovjet under krigen ble utsatt for en brutal heksejakt av overvåkningspolitiet.

– Og da av den norske stat, som mente de var femtekolonister, overløpere, sovjetspioner. Man så bort fra de elementære menneskerettighetene. Det er rett og slett stygt det disse familiene ble utsatt for med forfølgelse i flere tiår. De hadde kjempet mot nazismen og fikk et helvete til takk, sier Olsen.