Hammerfestingen

Travle liv i Sandøybotn:

– Et år tok vi en hel dag ferie

Einar og Ilona Røe utenfor Sørøya Gjestestue i Sandøybotn. Foto: Jonathan Jæger

I Sandøybotn på utsiden av Sørøya har Einar Røe så mange ulike arbeidsoppgaver at man må kunne omtale han som en skikkelig altmuligmann.

Hammerfestingen
Hammerfestingen AS

Publisert:

Annonse
Annonse
Annonse

For i tillegg til å drive gård og Sørøya Gjestestue sammen med kona Ilona, er han også postsjef, elektriker, bussjåfør og båtekspeditør, for å nevne noe av alt han gjør.

– Men hvis noen spør meg hva jeg er, så er det sauebonde, sier Einar.

Avisa Hammerfestingen møter han og Ilona i Lotre før en humpete kjøretur over til Sandøybotn hvor det i dag er 15 fastboende og en stor del hyttefolk.

Einar Røe har mange arbeidsoppgaver i Sandøybotn. – Men hvis noen spør meg hva jeg er, så er det sauebonde, sier han. Foto: Jonathan Jæger

Kreativt under pandemien

Underveis på kjøreturen peker og forteller de to og gir et innblikk i hvordan livet kan være når man bor i et samfunn som er avhengig av hurtigbåt for å komme seg inn til kommunesenteret.

– I det skuret man ser her på høyre side, så var det under pandemien tre jenter herfra som hvert år pleier å dra på Sørøyrocken. Da de ikke kunne dra på festival bestemte de seg for å stelle til fest for bygda, forteller Ilona.

Jentene tok alle scooterne ut av sjåen, ordnet barkrok, langbord og sofagrupper.

– Vi samla hele bygda der, og siden det var pandemi så måtte alle skrive seg opp på lister for at man skulle ha oversikt, sier Ilona.

Det ble arrangert leker, og alle måtte være med.

– Det gikk ikke an å si at man ikke ville være med, ler Einar.

– Og det er klart at med litt innabords var det kanskje ikke alt som var like enkelt å gjøre, så resultatene ble så som så, humrer Ilona og skryter av kreativiteten til de tre jentene.

Man finner også høns og hane på gården til Ilona og Einar Røe. Foto: Jonathan Jæger

Postsjef

På kjøreturen viser de to fram hjemmet sitt «Gammelhjem».

– Det er gårdsnavnet. Det kommer av at det er den eldste bosettingen i området, forklarer Einar.

Videre peker han på et annet hus og forteller at der bor det en eldre mann som gjerne holder seg litt for seg selv.

– Innimellom ringer vi til han for å høre at alt er i orden, sier Ilona.

– Jeg er jo også postsjef i Sandøybotn, det er en voldsom tittel. Men da har man litt kontroll og følger med. Så når vi ser at han ikke har hentet posten på lenge, så er det greit å sjekke at alt går bra. Det koster så lite å bruke de minuttene på å høre om alt er bra, legger Einar til.

– Det er vel kanskje noe man er flinkere med i slike små samfunn som dette enn man er i store byer?

– Ja, når det er så lite folk så vet man jo hvem alle er, sier Ilona.

Inne på Sørøya Gjestestue har Ilona og Einar Røe bygd en bar som ser ut som ei kai. De har til og med hengt opp et gammelt FFR-skilt. Foto: Jonathan Jæger

– Her humper og går det

Videre på ferden peker de to ut både bygdas festlokale og like ved siden av ligger hovedtrafoen for hele Sørøya.

– Det er den som koordinerer strømmen helt ut til Hasvik og Akkarfjord. Det er også en av arbeidsplassene mine, sier Einar.

Ferden går videre og på veien kommer en traktor kjørende. Det er den ene sønnen til de to som har vært ute for å samle inn høyballer.

– Dette er vei som brøytes på vinteren, forteller Ilona.

– Hvem er det som brøyter?

Ilona nikker bare mot mannen og forteller at han også skal drive vedlikehold av veien på sommeren.

– Men Hammerfest har jo ikke den beste økonomien, så vi får ikke grus til å fikse alle humpene, så her humper og går det, humrer hun.

Ilona Røe forklarer at når man bor så langt unna kommunesenteret som de gjør, og det ikke finnes butikk i bygda, så blir man gode på planlegging. – Jeg vet hva jeg skal ha til middag de neste fjorten dagene for å si det sånn. Foto: Jonathan Jæger

Kjøpte skolen

Etter hvert stopper bilen utenfor det som før har vært både skole og internat, men som nå er Sørøya Gjestestue. De to overtok bygget i juni 2005.

– Så i 2006 var vi vel mer eller mindre i drift, sier Einar.

– Hvorfor startet dere?

– Det her har jo vært en internatskole, og alle internatskolene i Norge ble det bestemt at skulle legges ned i 1996. Da var det enda noen elever igjen på skolen som tilhørte bygda, så den var åpen enda noen år, men til slutt ble den lagt ned da, forteller Ilona og fortsetter:

– Det gikk noen år, også sa jeg til Einar at det var for galt å sitte hjemme i stuevinduet og se bygningsmassen forfalle, for hvis det ikke er aktivitet så forringes det forferdelig fort. Så det var da vi bestemte oss for at vi måtte gjøre noe og finne på aktiviteter.

Einar Røe er født og oppvokst i bygda hvor han i dag er sauebonde. Foto: Jonathan Jæger

Tilbake på 90-tallet

Einar er fra Sandøybotn og det er farsgården de driver i dag, men han har aldri gått på skole i bygda.

– Ungene mine har heller ikke gått på skole her. Jeg er født i 1966, og i 1970 flyttet familien til Hammerfest og bodde i Sætergamdalen, forteller han.

I 1989 kjøpte foreldrene de første sauene.

– Drømmen var jo å flytte ut igjen. Da var far min dreng den første vinteren og passet på dyrene og ga de mat. Den gangen var det 22 dyr, nå er det godt over 100. Så flyttet de tilbake i 1990, sier Einar.

– Og i 1992 kom jeg, legger Ilona til.

– Det bygget er festlokalet vårt, eller ungdomshuset som vi sier. Og ungdommen her i bygda strekker seg fra 16 år til slutten av 80-årene, sier Einar Røe. Foto: Jonathan Jæger

Møttes på fest

– Hvordan møttes dere?

– Vi møttes på fest i det hvite huset vi kjørte forbi tidligere. Det var rektorboligen, men da var det to lærere sørfra som bodde der, sier Ilona.

Og det var bare en fest som skulle til.

– Det er ganske utrolig. Jeg er født og oppvokst i Breivikbotn, og Einar har vært mange turer der på vinterstid opp gjennom årene. Det var vanlig at folk tok scooteren og kjørte over, så jeg har sikkert møtt han flere ganger, men vi la aldri merke til hverandre før vi var på fest her, humrer hun.

En av Einar Røes mange arbeidsoppgaver er å være bygdas postsjef. Foto: Jonathan Jæger

– Stille fram til mars

Inne på gjestestuen er noe ombygd, men man kan tydelig se at her var det en gang skole. Til og med den rosa malingen i gangen har fått bestå, inntil videre.

– Har dere gjester året rundt?

– Nei, nå er det stille fram til mars, da kommer scooterfolket, sier Ilona.

Hun mener det er greit å få et lite pusterom.

– Men det hadde ikke gjort noe om det var gjester heller. Vi leier ut rom, fiskeutstyr, båter og slikt, men mat ordner gjestene med selv. Så det er veldig greit, det er kun det som skal forberedes før de kommer og alt etter at de har dratt vi må ordne med, forklarer hun.

På gården «Gammelhjem» bor Einar og Ilona Røe. Foto: Jonathan Jæger

Sykkelferie

Folk kommer fra hele verden for å få oppleve Sørøya, og flere har vært på besøk mer enn en gang.

– Vi har folk som kommer fra Australia for å fiske, og folk som kommer fra Alaska for å jakte hare. Man skulle tro at jakt i Alaska var mer eksotisk, ler Einar.

De to forteller at rundt nitti prosent av gjestene de har på en sesong kommer fra utlandet.

– Vi har veldig mye svensk. Også har vi noen nederlendere som kommer hit fast for å være på sykkelferie. Jeg vet ikke hvor mange ganger de har vært her, men sist de var her skulle vi ta de med på havet. Han ene fikk vi med oss, de andre sa bare at nei hav var uaktuelt, ler Ilona.

Hun påpeker at i Nederland bor folk mye tettere enn man gjør på Sørøya.

– Så når de kommer hit får de luft, natur og dyreliv. vi tenker ikke sånn, for vi bor jo her og er vant med det.

Sauene vil gjerne ha litt oppmerksomhet når Ilona Røe kommer inn i fjøset. Foto: Jonathan Jæger

En dags ferie

– Har dere noen gang tenkt på å flytte herfra?

– Nei, hvor skulle vi flyttet?, spør Ilona.

De to er ofte på fisketurer sammen.

– En gang vi var på vei inn fjorden her, det var midnattssol og havblikk, og da spurte vi oss selv «hvor kan man dra på ferie for å få alt dette?», sier hun.

– Men det er klart vi er som alle andre. Det er ikke alltid det er like lystbetont å stå opp om morgenen hvis vannet er fryst, strømmen har gått eller kanskje en sau er syk, legger Einar til.

For man kan ikke bare sette seg ned når man lever den type liv de lever.

– Da går det galt. Du skal ha litt selvdisiplin for å holde på med dette. Det er ingen som kommer for å hjelpe deg om det går galt, vi må klare oss selv, sier han.

– Man må være selvhjulpen, men det har jo folk vært i alle generasjoner, legger Ilona til.

Ilona Røe syntes det var for galt å sitte hjemme i stuevinduet og se den gamle skolen forfalle. Nå driver hun og mannen Einar gjestestue der ungene en gang lærte algebra og grammatikk. Foto: Jonathan Jæger

Planlegging

– Hvor ofte er dere i byen?

– Av og til kan jeg være der opp til to ganger i uka, mens andre ganger er det kanskje en gang i måneden, sier Einar.

Frekvensen av byturene avhenger av hvorfor man må til byen.

– I hovedsak drar vi dit for å handle, for alt vi trenger må vi via Hammerfest for å få, sier Ilona og legger til:

– Så vi må planlegge. Jeg vet hva jeg skal ha til middag de neste fjorten dagene for å si det sånn, humrer hun.

I tillegg til å drive gjestestue har Ilona og Einar Røe egen sauegård. Foto: Jonathan Jæger

Travle liv

– Dere lever jo ganske travle liv. Hva gjør dere for å slappe av, har dere i det hele tatt tid til det?

– Ja, et år tok vi en hel dag ferie. Da dro vi til foreldrene til Ilona og bygde en platting, ler Einar.

Livet på gård er travelt.

– Sommerstid er det et evig kjør. Skal vi komme oss bort fra folk så kan vi gjerne sette oss i en båt og dra på fisketur. Da er det ikke så mange som får se oss, sier han.

Trond-Vegard Røe er klar på at det blir mange sko å fylle når han skal overta både gårdsdrifta og alle de andre oppgavene etter faren en dag. Foto: Jonathan Jæger

– Mange sko å fylle

På «Gammelhjem» er sønnen Trond-Vegar Røe ferdig med å samle inn høyballer.

– Du har valgt å bli værende her?

– Ja, så en generasjon til blir det her i alle fall, så får vi se hvordan det går med butikken etter det, sier han med et smil.

Han forklarer at mye har endret seg i bondelivet.

– Det er klart at det er jo en kamp. Nå skal man være selvhjulpen, sier han og legger til at får han feil på bilen er det ikke bilberging å ringe.

– Du ringer vel din far da, for det er jo han som har alle titlene her ute?

– Ja, og det arver han, ler Ilona.

– Det er mange sko å fylle. Jobbene hver for seg er kanskje små, men sammenlagt blir det noen timer i døgnet, ler Trond-Vegar.

– Du har ikke vurdert et annet liv?

– Nei, i alle fall ikke i en by, det må være en bygd, sier Trond-Vegar.

Ilona forklarer at Trond-Vegars bror er stikk motsatt.

– Han må ha masse folk rundt seg, sier hun.

– En manns drøm er en annens mareritt, sier Trond-Vegar.

Utsikten fra Sørøya Gjestestue i Sandøybotn er det ingenting å si på. Foto: Jonathan Jæger

Dette var en gang i tiden Sandøybotn skole. Foto: Jonathan Jæger

Einar Røe i kjøkkenet på Sørøya Gjestestue. – Vi leier ut rom, fiskeutstyr, båter og slikt, men mat ordner gjestene med selv, sier Ilona Røe. Foto: Jonathan Jæger

Inne på Sørøya Gjestestue er det flere elementer som tydelig viser at her var det skole før i tiden. Foto: Jonathan Jæger

Slik kan man også informere om at veien er humpete. Foto: Jonathan Jæger